WTO må respektere FN-konvensjoner og FN-regelverk
I flere tilfeller er det motstridende regelverk i FN og WTO, og det er en rekke uklare områder. Eksempler på det er motsetninger mellom FN-avtaler om biologisk mangfold og patentavtalen (TRIPS) i WTO, mulighetene for å nekte import av genmodifiserte organismer (GMO) og varer med GMO, samt internasjonale avtaler om arbeiderrettigheter.

Vi krever:

• Konvensjoner og avtaler i FN-regi og Den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO må være overordnet alle andre internasjonale regelverk, herunder WTO-avtalene. Der det er konflikt mellom avtaler og regelverk i FN/ILO og WTO, må førstnevnte regelverk gjelde.

Ja til åpenhet og demokrati i WTO
Til tross for at WTO bygger på enighet (konsensus) og at alle stater formelt sett er likeverdige, fungerer WTO som en udemokratisk organisasjon der de mektigste bruker alle midler for å presse gjennom sine standpunkter. Det er behov for en totalt annen praksis. Forhandlingene må være åpne, demokratiske og inkluderende, og de må foregå i fora der alle land har lik rett til representasjon.

Vi krever:

• Åpenhet og demokrati i WTO-forhandlingene.

Handel med jordbruksvarer (AoA)
Landbruksproduksjon dreier seg først og fremst om å sikre nok og sunn mat til egen befolkning, lokalt, regionalt og nasjonalt, om å sikre gode levekår til verdens befolkning, og om å opprettholde mangfoldet i kultur, natur og bosettingsmønster. 90 prosent av all landbruksproduksjon forbrukes innenfor landenes grenser. Internasjonal handel omfatter bare 10 prosent av landbruksproduksjonen. Likevel er det i WTO denne lille andelen som legger premissene også for nasjonale regler for produksjon til eget forbruk. Det er viktig at et internasjonalt handelsregelverk beskytter retten til lokal matproduksjon for egen befolkning. Småskala familiejordbruk er sårbart for konkurranse fra importerte varer og må sikres beskyttelse. Lokale markeder må styrkes, ikke undergraves.

WTOs regelverk hindrer bruken av et effektivt importvern. Dette, kombinert med omfattende bruk av eksportsubsidier i rike land, er det som har ødelagt mest for utviklingslandene. Eksportsubsidiene truer levekårene til matprodusenter i utviklingsland, og må avskaffes. De bidrar også til at matvarer fra rike land utkonkurrerer matvarer fra fattige land på det norske markedet. Norge importerer ca 50 prosent av maten vi spiser. Til tross for 0-toll fra de minst utviklede landene og redusert toll fra andre utviklingsland, kommer nesten all import fra de rike landene.

Vi krever:

• At hvert land må ha rett til å iverksette tiltak som sikrer produksjon for eget forbruk.
• At det innføres et skille mellom støtte til produkter for eget forbruk og til produkter som blir eksportert. Alle former for direkte og indirekte subsidier som går til eksport rettet mot utviklingsland, må stanses umiddelbart, og på sikt må alle eksportsubsidier avvikles.
• Norge og andre rike land må øke importen av matvarer fra utviklingsland der de har overskudd, i stedet for å importere fra andre rike land.
• At Norge må arbeide for rett til å innføre straffetoll mot eksportsubsidierte varer, tilsvarende størrelsen på subsidiene i produksjonslandet, for å øke importen fra utviklingsland på bekostning av import fra industrialiserte land

Handel med tjenester (GATS)
Gjennom tjenesteavtalen i WTO (GATS) arbeider de markedsliberale kreftene for at så vel offentlige som private tjenester gjøres til internasjonale konkurransemarkeder, både i rike og fattige land. Sterke multinasjonale selskaper presser på for at offentlige velferdstjenester skal privatiseres og omgjøres til profitable investeringsobjekter. Basisbehov som for eksempel tilgangen til rent vann, utdanning og helsetjenester er menneskerettigheter som ikke må omgjøres til varer på et internasjonalt marked.

Vi krever:

• Full åpenhet om norske posisjoner i GATS-forhandlingene, både når det gjelder norske krav og krav til Norge, samt tilbud Norge har gitt og fått i forhandlingene.
• At Norge trekker alle GATS-krav til utviklingsland.
• At offentlige tjenester holdes utenfor GATS-avtalen.
• At Norge trekker tilbake forpliktelsene til fri internasjonal konkurranse innen det norske utdanningssystemet.

Handel med industrivarer (NAMA)
De rike landene har bygget opp sin industri gjennom omfattende bruk av offentlig regulering og støtte, samt beskyttelse mot internasjonal konkurranse. Gjennom WTO forsøker nå de rike landene å sikre seg stadig større markedsadgang i utviklingsland ved å begrense deres rett til å benytte de samme virkemidlene. Dette hindrer utviklingsland i å utvikle egen industri og har i flere tilfeller også ført til dramatisk avindustrialisering. De rike landene trekker stigen opp etter seg. Dette er uakseptabelt. Et internasjonalt handelsregelverk må sikre retten til å beskytte og videreutvikle egen industri i utviklingslandene. Norge er blant de fremste pådriverne for økt markedsadgang for industrivarer, for å sikre eksportinteressene til norsk fiskeindustri.

Vi krever:

• At norske myndigheter arbeider for at utviklingsland skal kunne bruke de samme industripolitiske virkemidlene som Norge selv har brukt for å utvikle egen industri.
• Full åpenhet om norske krav og posisjoner, og at Norge respekterer utviklingslands legitime rett til beskyttelse av eget fiske.

Handel med patenter (TRIPS)
Avtalen om patentrettigheter, TRIPS, påbyr medlemslandene å patentere mikroorganismer, samt enten å patentere eller innføre system for plantevernbeskyttelse av planter og dyr.

Det gjeldende patentregimet hindrer økonomisk og sosial utvikling i fattige land, ikke minst ved at det vanskeliggjør teknologioverføring. Det minsker biodiversitet, gir mulighet til å frarøve potensiell profitt fra og retten til å benytte egen tradisjonell kunnskap, og hindrer regjeringers rett til å sette egen befolknings helse først. TRIPS-lovverket åpner for at det gjøres unntak fra patentregelverket i en «nasjonal krisesituasjon». På grunnlag av situasjonen i utviklingslandene må begrepet «nasjonal krisesituasjon» også dekke økonomisk og produksjonsmessig underutvikling.

Vi krever:

• At TRIPS-avtalen endres slik at det ikke blir mulig å ta patent på liv, inkludert mikroorganismer.
• Alle internasjonale avtaler som omhandler patentrettigheter, må gi regjeringer rett til å begrense patentbeskyttelse for å beskytte offentlig helse og sikkerhet, herunder patenter på livsviktige medisiner.
• At virkemidler som bruk av tvangslisens og parallellimport blir godtatt som legale virkemidler, både med tanke på medisiner og for å sikre teknologioverføring.
• At en kommende revisjon av TRIPS-avtalen skal gjelde selve avtaleteksten – ikke implementeringen.

Nei til nye temaer (Singaporetemaer)
Under WTOs ministermøte i Doha i 2001 ble det enighet om at det kreves eksplisitt konsensus for å starte forhandlinger på de såkalte nye temaene (konkurransepolitikk, investeringer, forenkling av handelsregler og åpenhet ved offentlige innkjøp), det vil si enighet blant alle medlemsland. Til tross for at et stort flertall av medlemslandene var imot, ble det under ministermøtet i Cancun i 2003 likevel presset på for å starte slike forhandlinger. Dette kan ikke aksepteres. Å inkludere disse temaene i WTO vil gi økt makt til storselskapene og begrense utviklingslandenes mulighet til å føre en industrialiserings- og investeringspolitikk som vestlige land selv har ført i sin industrialiseringsprosess.

Vi krever:

• Ingen forhandlinger om nye temaer i WTO – motstanden fra utviklingsland må respekteres.

Begrens makten til de multinasjonale selskapene
Multinasjonale selskap får stadig mer makt. 2/3 av all internasjonal handel foregår mellom eller internt i multinasjonale selskaper. 200 selskaper kontrollerer i dag mer enn en firedel av verdens økonomiske aktivitet. Blant de 100 største økonomiene i verden finner vi 51 selskaper og 49 land. Gjennom markedsliberalisering og avregulering, fri bevegelse av kapital og varer og en stadig sterkere monopolisering av markeder, har disse selskapene økt sin innflytelse dramatisk de siste årene. Uforpliktende etiske retningslinjer og oppfordringer om «samfunnsmessig ansvar» uten sanksjonsmuligheter har vist seg ikke å være tilstrekkelige for å temme disse kreftene.

Vi krever:

• Multinasjonale selskaper underlegges strenge reguleringer med tilknyttede sanksjonsmuligheter for å hindre at deres aktiviteter og investeringer undergraver fattigdomsbekjempelse og utvikling.
• Multinasjonale selskaper ikke får kontroll over områder som er grunnleggende for folks liv, som retten til vann, mat, undervisning, helse, energi og et sted å bo.
• Norge tar et spesielt ansvar for å kontrollere norske multinasjonale selskaper.