Hva er en bilateral investeringsavtale?

Kort fortalt er en BIT en avtale mellom to stater som etablerer juridiske betingelser for private investeringer som foretas av innbyggere og selskaper fra en stat, i den andre staten. Den grunnleggende funksjonen til BITs skulle være å tilby utenlandsinvesteringer en grad av beskyttelse og sikkerhet i land med manglende eller usikker institusjonell beskyttelse, spesielt i forhold til eiendomsretten og ekspropriasjon. Bilaterale investeringsbeskyttelsesavtaler gir regler som beskytter utenlandske investeringer og redusere risiko for investorer.

Argumenter for BITs er at de skaper sikre rammer for utenlandsk investering som igjen kan generere økonomisk vekst og utvikling. Etter sammenbruddet av den foreslåtte MAI-avtalen i OECD og utviklingslandenes blokkering av en investeringsavtale i WTO har BITs og lignende typer investeringsavtaler blitt stående som de viktigste mekanismene for å regulere internasjonale investeringer.

Forhold mellom stat og investor
En sentral del av BITs er investor-stat-prinsippet som gir investor en uforbeholden rett til å saksøke vertsstaten for brudd på bestemmelsene i en avtale, og ta saken inn for et internasjonalt voldgiftstribunal (tvisteløsning).

De relative og absolutte standardene for investorbeskyttelse og investor-stat-prinsippet som er nedfelt i de fleste BITs, innebærer en sterk reduksjon av nasjonale myndigheters muligheter til å regulere utenlandske investeringer. I utviklingsøyemed er det spesielt investor-stat-prinsippet og bestemmelsene om ekspropriasjon, markedsadgang og ytelseskrav som påvirker utviklingslands muligheter til å regulere utenlandske investeringer. Vanlige ytelseskrav inkluderer for eksempel krav til lokalt innhold (arbeidskraft, innsatsfaktorer), nasjonalt medeierskap og teknologi- og kompetanseoverføring.

Svekkelse av politisk handlingsrom?
Tilstrekkelig politisk handlingsrom og reguleringskompetanse er grunnleggende for staters evne til å føre økonomisk, sosial, kulturell og miljøpolitikk, som er til det beste for innbyggernes ve og vel. Staters rett til å regulere, inkludert regulering av utenlandske investeringer, blir betraktet som en iboende del av statssuverenitetsprinsippet. Ved å inngå BITs, gir stater frivillig fra seg en del av denne retten, men effektene for alminnelig reguleringskompetanse og politisk handlingsrom er ikke alltid mulig å forutse til fulle. BITs kan i mange tilfeller ha en negativ effekt på nasjonal reguleringskompetanse. Et grunnleggende spørsmål er derfor i hvilken grad BITs utfordrer prinsippet om nasjonal suverenitet, hvis det er slik at slike avtaler innebærer overføring av makt fra demokratisk valgte regjeringer til selskaper som ikke står ansvarlige for nasjonale interesser.