WTO: Handel med tjenester (GATS)
Generalavtalen om handel med tjenester ("General Agreement on Trade in Services",GATS) er en forholdsvis ny avtale. Den ble forhandlet fram under det som kalles Uruguay-runden, som utvidet den da 46-årige GATT-avtalen til Verdens handelsorganisasjon (WTO) i 1994. Den er forskjellig fra andre WTO- avtaler ved at den har begrensete forpliktelser for alle land, der hvert land selv kan velge hvilke tjenestesektorer de vil liberalisere. Dette blir ofte betegnet som en utviklingsprofil ved GATS avtalen.
For eksempel har afrikanske land som Botswana, Egypt, Kenya, Lesotho, Mauritius, Namibia, Sør Afrika, Congo og Zimbabwe per i dag ikke forpliktet seg på noen helse- eller sosialtjenester. Namibia har bare forpliktet seg på 2 tjenestesektorer, mens Lesotho har forpliktet seg på 10 av 12 mulige sektorer.
En regjering som åpner et tjenesteområde for internasjonal liberalisering, skal føle seg trygg på at en annen regjering ikke kan omgjøre dette vedtaket etter neste valg. Dette er meningen med GATS.
Som internasjonal avtale har GATS en ekstrem bredde. Den omfatter enhver tenkelig tjeneste, og den har konsekvenser for enhver offentlig myndighet - både på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. GATS dekker også alle måter å tilby tjenester på. Avtalens artikkel 1 definerer fire hovedmåter å tilby tjenester på, fire såkalte "modes of supply":
- Ved å yte tjenester på tvers av grenser, som når et firma yter tjenester i andre land enn der det er registrert, for eksempel fjernundervisning eller arkitekttjenester.
- Ved tjenester som nytes utenlands, som når en utenlandsreisende drar nytte av tjenester i andre land, for eksempel turisme eller når pasienter får operasjon i et annet land.
- Ved å investere på tvers av grenser, som når en bedrift oppretter et salgskontor eller en bank oppretter en filial i et annet land, dette gjør GATS til en investeringsavtale på tjenesteområdet.
- Ved å arbeide utenlands, som når et firma lar ansatte arbeide eller ta på seg oppdrag i andre land. Det er ubalanse i spesielt de siste to måter å yte tjenester på som utgjør hovedkonflikten i GATS-avtalen mellom Nord og Sør.
GATS begrenser seg ikke til grensekryssende handel med tjenester i snever forstand. Den dekker forhold som har vært definert som innenrikspolitikk: hvordan et samfunn vil utforme sine helse- og sosialtjenester, sitt utdanningsystem, sin kulturpolitikk, sin miljø- og ressurspolitikk. Avtalen dekker alle offentlige tiltak, virkemidler og regler som "påvirker handel med tjenester". Den dekker alle tjenestesektorer og alle måter å tilby tjenester på, enten det skjer gjennom salg av tjenester i et annet land, ved at forbrukere kjøper
tjenester i andre land, ved investering i andre land eller ved at folk yter tjenester i et annet land.
Avtalen innebærer at land forplikter seg til å liberalisere stadig flere tjenestesektorer, gjennom stadig nye forhandlingsrunder. Det er ikke mulig å stoppe opp annet enn i en kort periode, og det er ikke mulig å snu. Det et land en gang forplikter seg til, er i praksis en uopprettelig forpliktelse, og kan svært vanskelig gjøres om. Begrensninger som satt opp, kan ikke utvides eller skjerpes. En regjering som åpner et tjenesteområde for internasjonal liberalisering, kan føle seg trygg på at følgende regjeringer ikke kan omgjøre vedtaket. Det sikres ved å legge inn dette tjenesteområdet som en bunden forpliktelse i GATS.
Et land som åpner et tjenesteområde fullt ut for utenlandsk konkurranse, gir utenlandske selskap fri adgang til å selge sine tjenester, å etablere selskap som tilbyr disse tjenestene, å ta med seg de ansatte selskapet finner det nødvendig - hvis det ikke er tatt noen forbehold/lagt inn noen begrensninger i GATS.
Denne artiklen er et utdrag fra rapporten "Til tjeneste for hvem? Utviklingsperspektiv på tjenesteavtalen GATS" (2003) som er skrevet av Helene Bank og utgitt av Attac Norge i samarbeid med stiftelsen IGNIS. Rapporten kan i sin helhet leses