Uruguay-avtalen i WTO regulerer handelen med mat og andre jordbruksvarer. I 2001 startet medlemslandene forhandlingene om en ny avtale i Doha. Doha-runden er ennå ikke avsluttet, og jordbruk er et av de viktigste temaene det er stor uenighet om.
- Jordbruksvarer reguleres av jordbruksavtalen i WTO (AoA ) fra 1994 (trådte i kraft 1.1.1995).
- Avtalen førte til grunnleggende endringer i hvilke virkemidler et land kan bruke for å beskytte egen matproduksjon
- Jordbruk er en del av Doha-forhandlingene som fortsatt forhandles (siden 2001)
- Store interesserekonflikter mellom produsenter og eksportører med konsekvenser for matsikkerhet, fattigdom og lokal/regional utvikling
Matproduksjon er viktig både i Nord og Sør
Matproduksjon er en av de viktigste funksjonene i et samfunn og det er store interessekonflikter innad blant utviklingslandene, generelt blant fattige og rike land, og mellom rike land. Ikke minst er det en interessekonflikt mellom eksportører og bønder, enten de er i Nord eller Sør. Mat er ikke som en hvilken som helst vare som en iPhone eller en bildel. Mat er knyttet til direkte overlevelse, lokale tradisjoner, miljø, lokal sysselsetting og bosetting og fattigdomsreduksjon. De sprikende interessene i forhandlingene gjør det vanskelig å komme til en enighet om en ny avtale.
Resultatet av Uruguay-runden ble grunnleggende endringer i de jordbrukspolitiske virkemidlene.
Jordbruksavtalen i WTO: noen hovedpunkter
Markedsadgang
- Kvoter og importtider ble erstattet av tollbeskyttelse. Dette blir kalt «tarrification».
- Tollkutt for alle produkter på gjennomsnittlig 36 % (minst 15 %) for i-land og gjennomsnittlig 24 % (min 10 %) for u-land.
- Importkvoter med redusert tollsats ble opprettet med basis i tidligere import og for å sikre en viss (minimums)adgang for produkter som før hadde hatt liten import.
- Produkter som har gått gjennom prosessen med å endre beskyttelsen til toll (tarrification) kan beskyttes ytterligere gjennom en spesiell sikkerhetsmekanisme «special safeguard». Det er en tilleggstoll som kan legges på i situasjoner med stor importøkning eller hvis prisen på den importerte varen faller kraftig.
Intern støtte og eksportstøtte
- Grønn støtte (som regnes å ikke ha noen stor påvirkning på handel) er ekskludert fra reduksjoner.
- Blå boks (støtte som er underlagt reduksjonsbegrensende program) og støtte til produksjon som bare utgjør en liten del (5 % for utviklede land, 10 % for utviklingsland) av den totale produksjonen regnes ikke med i total handelsforstyrrende støtte («Total Aggregate Measurement of Support») (Total AMS) som er underlagt reduksjoner.
- Den totale AMS-støtten skal reduseres med 20 % (13,3% for utviklingsland, ingen reduksjon for de minst utviklede landene) innen implementeringsperioden.
- Verdien av eksportstøtte skal reduseres med 36 %, og fastsatt lovlig mengde produkter som kan motta eksportsubsidier reduseres med 21 % (utviklingsland skal redusere med 2/3 deler av hva utviklede land skal over en periode på 10 år).
- Handelsregler for plante-, dyre- og menneskehelse ble mer vitenskapelig basert.
Subsidieboksene i WTO
Grønn boks – ikke/minimalt handelshindrende
I Norge innebærer denne støtten:
- Kulturlandskapstillegg
- Arealtilskudd
- Velferdsordninger
- Landbrukets utviklingsfond, inkludert investeringstilskudd
- Regionale miljøprogram
- Tilskudd til forskning og rådgivning
Gul boks – handelsforstyrrende støtte
Dette er all støtte som ikke er definert i grønn eller blå boks (art.
6). Det inkluderer støtte som direkte påvirker pris eller
produksjonskvantitet. Gul boks er underlagt minimumsgrenser («de
minimis») – minimumsstøtte som er tillatt: 5 % av jordbruksproduksjon
for utviklede land, 10 % for utviklingsland.
I Norge innebærer dette:
- Skjermingsstøtte (forskjell mellom norsk pris på målprisprodukter og verdensmarkedsprisen i 1986-1988)
- Prisnedskriving korn
- Frakttilskudd
- Grunntilskudd
- Tilskudd til ull
Blå boks – handelshindrende med begrensinger
Direkte utbetalinger under produksjonsbegrensende program. Utbetalingene
må være basert på faste areal og avlinger, fast antall dyr, eller bare
gitt til 85 % (eller mindre) av produksjonen.
Det er ingen begrensninger på hvor mye støtte en kan gi i blå boks.
I Norge innebærer dette:
- Driftstilskudd melk og ammeku
- Driftstilskudd melk og kjøtt
- Husdyrtilskudd
Jordbruk forhandles som en pakke (Doha)
I WTO- jordbruksavtalen står det at partene skal fortsette med videre forhandlinger (art. 20). Det står at forhandlingene skal fortsette i det femte året av implementeringsperioden, der det skal gjøres en evaluering, samt ta opp ikke-handelsmessige forhold, «spesiell og differensiert behandling av utviklingsland, å etablere et rettferdig og markedsorientert handelssystem, og andre hensyn som er nevnt i innledningen av avtalen.
Forhandlingene er ikke konkludert enda (2017).
Forhandlinger på jordbruk ble tatt opp i Doha-runden som ble startet i 2001. Det ble forhandlet innenfor jordbruk, industrivarer og fisk (NAMA), tjenester (GATS), immaterielle rettigheter (TRIPS), handelsregler og handelsfasilitering.
I utgangspunktet skulle det forhandles innenfor alle områdene parallelt, men det er jordbruk og industrivarer som går foran i forhandlingene og jordbruk er det klart største stridspunktet. Et viktig prinsipp i Doha-runden er «Single Undertaking» som betyr at det er ikke er enighet før det er enighet på alt. Prinsippet gjør at det er vanskeligere for mektige land å presse de mindre landene til å gå med på noe de ikke ønsker. Prinsippet skal legge til rette for at landene kan vinne noe på et område, mens de kanskje må gå bort fra noe på et annet. Prinsippet betyr at Doha-runden ikke kan avsluttes før landene er enige på alle områdene.
Doha-runden er en utviklingsrunde. Det fulle navnet på mandatet som ligger til grunn for runden er «The Doha Development Agenda». I ministererklæringen fra Doha i 2001 står det at utviklingsland sine interesser og behov skal settes i førersetet når arbeidsprogrammet for forhandlingene utvikles. Utviklingsland skal få en spesiell og differensiert behandling og det skal jobbes for at de minst utviklede landene kan bli en del av den internasjonale økonomien.
Siste utkast til avtale i 2008
Etter ministerkonferansen i Hong Kong i 2005 kom landene frem til et utkast til en begrenset avtale. Den innebar blant annet at eksportsubsidier skulle fjernes innen 2013, eksportsubsidier på bomull skulle fjernes innen 2006, og de minst utviklede landene skulle få toll og kvotefri adgang på i-land sine markeder for jordbruksvarer (90% av jordbruksvarene). Forutsetningen for at dette skulle gjennomføres var at man var enige om en samlet avtale. Utviklingsland fikk gjennom kravet om å selv kunne definere spesielle produkter for å verne om noen av sine jordbruksprodukter for matsikkerhet. Utviklingslandene fikk også gjennom at en spesiell sikkerhetsmekanisme («Special safeguard mechanism» - SSM) skulle brukes. Det var derimot ikke enighet på regler for liberalisering av handel på jordbruk og industrivarer.
Denne uenigheten ser vi igjen i dag i forhandlingene som ikke har kommet stort lenger. Det ble klart at tre aktører måtte redusere sine handelsbarrierer. USA måtte kutte i landbrukssubsidier, EU måtte redusere toll på landbruksvarer, og store fremvoksende økonomier måtte redusere toll på industrivarer. De rike landene stilte krav om at utviklingslandene måtte kutte i tollen på industrivarer i lik størrelsesorden som de rike landene skulle kutte i subsidier og toll. I det kravet lå det ingen forståelse for at utviklingsland hadde behov for en lengre periode med beskyttelse for å bygge opp sin egen industri.
I 2006 ble forhandlingene suspendert grunnet uenigheter på nettopp dette.
I 2008 ble det utviklet et utkast til avtale på jordbruk og industrivarer. På landbruk ble det presentert reviderte utgaver 8 februar, 19 mai og 10 juli 2008. Lederen for jordbruksforhandlingene kom med et endelig utkast i desember 2008. Utkastet kalles «draft modalities» eller ”rev 4” og inneholder spesifikke formler for å kutte toll og subsidier.
Noen utviklingsland vil bruke 2008-utkastet som grunnlag for videre
forhandlinger. Andre land mener det er for konfliktfylt og vil starte på
nytt.
2008-utkastet på landbruk i hovedsak:
- Internstøtte: Den "handelsforstyrrende" landbruksstøtta internt i landet skal kuttes med 70-85% for land som har subsidier over 60 milliarder dollar (EU). Land som har subsidier mellom 10-60 milliarder skal kutte med 66-73% (USA, Japan). De resterende landene skal kutte med 50-60 %. For Norges del måtte vi ha kutta støtten med 52,5%. Utviklingsland har lengre tilpasningsperiode.
- Toll: Tollsatser skal reduseres ut ifra hvor stor toll man har på enkelte varer og et gjennomsnittlig minimumskutt på 54%. Tollsatsene ble delt inni bånd, slik at de høyeste tollsatsene skulle reduseres mest. Eksempelvis skulle tollsatser på over 75% (kategoriene hvor de viktigste norske jordbruksproduktene befinner seg) skulle reduseres med 70%. Alle land har tilgang på sensitive produkter som innebærer at disse produktene får en lavere tollreduksjon. Utviklingsland fikk muligheten til å definere flere produkter som sensitive.
- Eksportsubsidier skulle fjernes innen 2013.
- Special Safeguard Mechanism (SSM) som er et viktig krav fra utviklingsland, ble ikke tallfestet siden det ikke var noen enighet.
Det er store motsetninger mellom land som har ulik tilnærming og målsetting med forhandlingene. Om Doha-runden skal være en markedsåpner for store selskaper og utviklede land sine eksportinteresser, eller om det skal være en utviklingsrunde der fattige land får bedret sine muligheter for produksjon og handel.
Avslutning av Doha- runden?
På WTO- ministerkonferansen i 2015 ble det klart at noen land (deriblant USA) ønsker å forlate Doha-forhandlingene og starte opp forhandlinger på nye tema som investeringer og e-handel. Dette møtte stor motstand fra flere utviklingsland som ønsker å beholde utviklingsmandatet i Doha-runden og endre regelverket i jordbruksavtalen. Frykten er at hvis det startes opp forhandlinger på nye tema, så vil de gamle uløste temaene falle bort (blant annet intern støtte, beskyttelsesmekanisme og differensiert behandling for utviklingsland). Formelt sett ble ikke Doha-runden lagt død, men blant de store og dominerende landene legges det mer energi i andre tema som blant annet e-handel og fiskerisubsidier.
Et viktig krav fra Utviklingslandgruppen (G33) inn mot intern-støtte forhandlingene er å tillate offentlige matlagerprogrammer for matsikkerhet (oppkjøp av landbruksvarer til fastsatt pris) i WTO jordbruksavtalen. Blant annet India har slike programmer der myndighetene garanterer en fast pris til oppkjøp av noen jordbruksprodukter, som de deretter selger videre til subsidierte priser til fattige indere. Det er en frist til desember 2017 (ministermøtet i Buenos Aires) for å komme med en permanent løsning på denne saken, men etter to år med forhandlinger har det skjedd lite. I følge G33 gruppen er det usannsynlig med en løsning i Buenos Aires pga motstand og avledende forslag fra noen land.
