Innhold:
GATS
TISA (lagt på is)
EFTA
Norske interesser
GATS
Generalavtalen om handel med tjenester ("General Agreement on Trade in Services", GATS) er en forholdsvis ny avtale. Den ble forhandlet fram under det som kalles Uruguay-runden, som utvidet den da 46-årige GATT-avtalen til Verdens handelsorganisasjon (WTO) i 1994. Den er forskjellig fra andre WTO- avtaler ved at den har begrensede forpliktelser for alle land, der hvert land selv kan velge hvilke tjenestesektorer de vil liberalisere. Dette blir ofte betegnet som en utviklingsprofil ved GATS avtalen.
Som internasjonal avtale har GATS en ekstrem bredde. Den omfatter enhver tenkelig tjeneste, og den har konsekvenser for enhver offentlig myndighet - både på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. GATS dekker også alle måter å tilby tjenester på. Avtalens artikkel 1 definerer fire hovedmåter å tilby tjenester på, fire såkalte "modes of supply":
1. Grensekryssende
Ved å yte tjenester på tvers av grenser, som når et firma yter tjenester i andre land enn der det er registrert, for eksempel fjernundervisning eller arkitekttjenester.
2. Konsum i utlandet
Ved tjenester som nytes utenlands, som når en utenlandsreisende drar nytte av tjenester i andre land, for eksempel turisme eller når pasienter får operasjon i et annet land.
3. Kommersiell tilstedeværelse
Ved å investere på tvers av grenser, som når en bedrift oppretter et salgskontor eller en bank oppretter en filial i et annet land, dette gjør GATS til en investeringsavtale på tjenesteområdet.
4. Fysisk tilstedeværelse
Ved å arbeide utenlands, som når et firma lar ansatte arbeide eller ta på seg oppdrag i andre land. Det er ubalanse i spesielt de siste to måter å yte tjenester på som utgjør hovedkonflikten i GATS-avtalen mellom Nord og Sør.
GATS begrenser seg ikke til grensekryssende handel med tjenester i snever forstand. Den dekker forhold som har vært definert som innenrikspolitikk: hvordan et samfunn vil utforme sine helse- og sosialtjenester, sitt utdanningssystem, sin kulturpolitikk, sin miljø- og ressurspolitikk. Avtalen dekker alle offentlige tiltak, virkemidler og regler som "påvirker handel med tjenester". Den dekker alle tjenestesektorer og alle måter å tilby tjenester på, enten det skjer gjennom salg av tjenester i et annet land, ved at forbrukere kjøper tjenester i andre land, ved investering i andre land eller ved at folk yter tjenester i et annet land.
Hvis et land har åpnet et tjenesteområdet fullt ut i GATS gir det utenlandske selskap fri adgang
- til markedet for å selge sine tjenester
- til å etablere selskap som tilbyr disse tjenestene
- til å ta med seg de ansatte selskapet finner nødvendig
Hvis det ikke er tatt noen forbehold/lagt inn noen begrensninger i GATS.
Liberaliseringen går én vei
Avtalen innebærer at land forplikter seg til å liberalisere stadig flere tjenestesektorer, gjennom stadig nye forhandlingsrunder. Det er ikke mulig å stoppe opp annet enn i en kort periode, og det er ikke mulig å snu. Det et land en gang forplikter seg til, er i praksis en uopprettelig forpliktelse, og kan svært vanskelig gjøres om. Begrensninger som satt opp, kan ikke utvides eller skjerpes. En regjering som åpner et tjenesteområde for internasjonal liberalisering, kan føle seg trygg på at følgende regjeringer ikke kan omgjøre vedtaket. Det sikres ved å legge inn dette tjenesteområdet som en bunden forpliktelse i GATS. Bundne forpliktelser betyr at det må gis kompensasjon til andre WTO-land hvis de endres eller trekkes tilbake.
Norge trakk tilbake krav
Norsk GATS-politikk ble endret i 2005 da den rød-grønne regjeringen ble valgt. I forkant av WTOs ministermøte i Hong Kong desember 2005, trakk Norge tilbake krav stilt i GATS-forhandlingene om liberalisering av strømdistribusjon, vannforsyning og høyere utdanning i utviklingsland. Det var første gang et land trakk tilbake krav i GATS-forhandlingene, og dermed første gang et land i WTO tok faktiske steg mot en mer hensynsfull politikk i handel med tjenester overfor utviklingsland.
Stopp i forhandlingene
Den siste forhandlingsrunden om ytterligere liberalisering av GATS-avtalen begynte i 2000. I 2001 ble det enighet om å inkludere tjenesteforhandlingene i Doha-runden. Forhandlingene om å utvide GATS-avtalen har ikke ført fram, hovedsakelig på grunn av motstand fra utviklingsland. En gruppe som kaller seg "Really good friends of services», bestående hovedsakelig av industrialiserte land, har dermed inngått forhandlinger utenfor WTO (TISA forhandlingene), med håp om at dette skal legge grunnlaget for ytterligere liberalisering av handel med tjenester.
TISA
TISA (Trade in services agreement) er plurilaterale forhandlinger om liberalisering av tjenestesektoren. Forhandlingene har ikke hatt forhandlignsmøte siden 2017 og er lagt på is.
Forhandlingene var mellom 50 land (22 land pluss EUs 28 land), hovedsakelig industriland. Disse landene står for ca. 70 % av verdens handel med tjenester. Ingen afrikanske land deltar i forhandlingene. TISA-forhandlingene begynte som et resultat av manglende fremgang i GATS-forhandlingene, der utviklingsland stod imot ytterligere tjenesteliberalisering.
Det generelle hovedformålet med TISA ser ut til å være eliminering av handelshindringer: nasjonale reguleringer og lovverk som begrenser utenlandske bedrifter sin adgang til de ulike nasjonale
markedene. Avtalen blir kritisert for at den vil redusere det politiske handlingsrommet ved at den vil gjøre det vanskeligere å innføre nye, velbegrunnede reguleringer i fremtiden, eksempelvis en strengere kontroll av finanssektoren.
Kontroversielle elementer i TISA forhandlingene
1. Noen land forhandler for alle
Landene som forhandler om TISA har ambisjoner om at regelverket i fremtiden skal gjelde globalt. TISA blir forsøkt laget slik at den er kompatibel med WTOs regelverk, og dermed kan inkorporeres i WTO-regelverket når en kritisk masse med land har ratifisert avtalen. Målet er at når de 50 landene har skrevet under på avtalen, vil land som er utelukket føle seg presset for også å delta. Det vil skape ytterligere press for de landene som står utenfor, og til slutt vil en kritisk andel av land slutte seg til avtalen. Kritikere av forhandlingene mener dette er en måte å presse utviklingsland til å gå med på liberalisering av tjenestesektoren de aldri ville akseptert i multilaterale forhandlinger.
2. TISA bygger på WTOs tjenesteavtale GATS
TISA bygger på GATS avtalen (General Agreement on Trade in Services) i WTO. Dette er viktig siden mye av debatten rundt TISA går på om offentlige tjenester er unntatt forhandlingene, som regjeringen hevder. Definisjonen av offentlige tjenester i GATS er veldig snever og omfatter bare tjenester som ikke tilbys på kommersiell basis eller i konkurranse med andre tjenesteytere (Art 1.3.c). På godt som alle velferdsområder i Norge finnes det private tilbydere som konkurrerer med de offentlige. Da havner de tjenestene innenfor hva WTO GATS avtalen definerer som tjenester, og ikke offentlige tjenester.
3. Negativ liste
TISA går lengre med liberalisering enn GATS. GATS innebar at land forhandlet fram en liste over sektorer og tjenester der utenlandske tjenesteleverandører skulle få nasjonal likebehandling og markedsadgang (positiv listeføring). TISA innebærer imidlertid at utenlandske tjenesteleverandører skal sikres nasjonal behandling i alle sektorer. Regjeringer må forhandle fram spesifikke tjenester som er unntatt nasjonal likebehandling (negativ listeføring). Negativ listeføring innebærer en langt mer omfattende liberalisering enn positiv listeføring. Sektorer som er av liten betydning i dag, kan få stor betydning i framtiden, og dersom de ikke er spesifikt unntatt vil muligheten for å regulere dem bli kraftig redusert.
4. Forhandlingene er hemmelige
Forhandlingstekstene er hemmelige, og informasjonen som er tilgjengelig er i all hovedsak lekket. Den internasjonale fagforeningen Public Services International (PSI) kom i en rapport om TISA fram til at avtalen vil føre til ytterligere liberalisering og privatisering av offentlig tjenestesektor. I tillegg vil land låses fast i en liberaliseringspolitikk, liberalisering av en sektor kan ikke reverseres senere. Et kapittel om finansielle tjenester ble lekket av WikiLeaks. I dokumentet kom det fram at TISA vil føre til ytterligere liberalisering av finansmarkedene, gi utenlandske finansinstitusjoner lettere adgang til nasjonale markeder, og begrense myndighetenes mulighet til å forby finansielle produkter. TISA vil forplikte landene til å likestille utenlandske tilbydere med nasjonale tilbydere, på alle tjenester som de ikke spesifikt har fått unntak for i avtalen. Dette gjør at nye finansielle produkter som ikke står på den negative listen ikke kan reguleres av myndighetene.
5. Frys- og skralle klausulene
De såkalte frys- og skralle klausulene er nye i TISA. De to
klausulene gjelder på nasjonal likebehandling, og ikke markedsadgang.
Det betyr at et utenlandsk selskap skal behandles likt som et nasjonalt
selskap. Frysklausulen sier at regelverket som regulerer norske og
utenlandske aktører ikke skal strammes inn etter avtalen er skrevet
under. Skralleklausulen sier at man ikke kan endre en eksisterende
regulering, hvis denne endringen fører til økt forskjellsbehandling
mellom norske og utenlandske aktører. I praksis betyr dette at man kan
liberalisere, men ikke etterpå øke politisk styring. Politikken går
altså én vei – til høyre.
Hovedregelen er at du ikke kan gi norske selskaper noen form for
særbehandling. Dette blir sett på som diskriminering. Tiltak som er
avtalestridig er tiltak som «endrer konkurranseforholdene» for et
utenlandsk selskap. Det er ikke bare norske selskap som omfattes av frys
og skralle, men også norske aktører. Vinmonopolet er en slik aktør som
ville miste sin særordning hvis ikke staten hadde unntatt Vinmonopolet i
forhandlingene. Et annet spørsmål er om kommunene blir sett på som en
slik aktør og at en rekommunalisering av en tjeneste i kommunen blir
ansett som å bryte den nasjonale likebehandlingen. Vi har stilt
spørsmålet gjentatte ganger til Utenriksdepartementet, uten å få svar.
EFTA
Et av hovedmålene til EFTA konvensjonen 2001 er jobbe for liberalisering av handel med tjenester.
EFTAs frihandelsavtaler med tredjeland inkluderer generelle
bestemmelser om tjenesteliberalisering i tillegg til spesifikke
bestemmelser for viktige sektorer som telekommunikasjon, maritime og
finansielle tjenester. EFTA-avtalene bygger på GATS-regelverket, men
utvider forpliktelsene for noen spesifikke tjenester.[ii]
Den norske EFTA-avtalen med Colombia går lenger enn GATS i
liberalisering av finanstjenester. Den begrenser Norges mulighet til å
innføre kapitalkontroll og binder Norge til å akseptere enhver ny
finanstjeneste.[iii]
Norske interesser innenfor tjenestehandel
Energi
Norge har bygget opp stor kompetanse innenfor vannkraft og oljeutvinning. Denne kompetansen er et resultat av målrettet næringslivspolitikk og krav til utenlandske investeringer og tjenesteleverandører. Krav om teknologioverføring, lokalt ansatte, ilandføring og fellesforetak bidro til å bygge opp norsk industri. Norsk næring innenfor olje- og energirelaterte tjenester er i dag konkurransedyktig internasjonalt. Et viktig mål for norske handelsavtaler har dermed blitt å sikre markedsadgang for denne næringen. Til tross for Norges historiske erfaring, legger norges krav om deregulering av energitjenester opp til å hindre utviklingsland å ta i bruk de samme virkemidlene Norge brukte da vi bygde opp vår industri.
Energitjenester var ikke inkludert i GATS-avtalen fra 1994, men er inkludert i de pågående forhandlingene om en utvidet GATS-avtale. Norge har vært en pådriver for liberalisering av energitjenester og krav mot energiprodusenter i GATS-forhandlingene. I 2006 deltok Norge i et kollektivt krav om liberalisering av energitjenester rettet mot 23 land, hovedsakelig oljeproduserende land og fremvoksende økonomier. Norge har også rettet bilaterale krav mot 26 land, som går lenger enn det kollektive kravet ved at det inkluderer maritime tjenester. Les mer om norske interesser og posisjoner innenfor energitjenester her.
Telekommunikasjon
Det norske Telenor utviklet seg under statlig eierskap, utdeling av konsesjoner og utarbeidelser av instrukser og reguleringer. Dette sørget for å bygge opp en nasjonal telekommunikasjonsnæring og bred dekning også i distriktene. I dag er Telenor delprivatisert og har etablert seg som en av verdens største leverandør av mobiltelefoni. Telenor har etablert seg i flere utviklingsland, deriblant India. Norge har stilt krav om markedsadgang og deregulering innen telekommunikasjon til en rekke land der norske selskap har interesser.
I GATS-forhandlingene har Norge stilt bilaterale krav om liberalisering til 26 enkeltland og Norge deltar i et kollektivt krav om liberalisering rettet mot 24 land. De kollektive kravene stiller blant annet krav om at det ikke skal være nasjonal særbehandling eller krav til nasjonal kontroll av selskapene. Krav om deregulering hindrer utviklingsland fra å bygge opp egen teleindustri og sikre at utbyggingen av nettverk også inkluderer de mindre lønnsomme områdene på landsbygda. Teleselskapene i vesten har utviklet seg under nasjonal kontroll, beskyttelse og støtte. Fri konkurranse med lokale selskaper i startfasen kan neppe betegnes som rettferdig. Økt konkurranse kan gi lavere priser, men nasjonal kontroll er nødvendig for å sikre samfunnsmessig god utbygging. Forsøk på å fjerne etableringskrav og ytelseskrav gjennom GATS-forhandlingene reduserer utviklingslands handlingsrom. Norge har imidlertid til en viss grad vist forståelse for utviklingslands behov. Den rødgrønne regjeringen trakk i 2005 kravene gjennom WTO til de minst utviklede land, etter krav fra norsk sivilt samfunn. Les mer om norske interesser og posisjoner innenfor telekommunikasjon her.
Finansielle tjenester
Finanskrisen i 2008 var et resultat av liberaliseringen og dereguleringen av finansmarkedene på 1990- og 2000-tallet. Behovet for økt finansregulering er tydelig og det er etablert flere initiativer for å koordinere bankreguleringer internasjonalt. Internasjonale handelsavtaler inneholder imidlertid bestemmelser som begrenser lands mulighet til å regulere finanskapital.
Norge er i dag en stor eksportør av kapital og forsikring til maritime næringer. Norske offensive interesser er dermed definert slik at krav til investeringer og kapitalbevegelser hos mottakerlandet ikke er ønskelig. Historisk sett har land måtte stille krav til utenlandsk kapital og investeringer for å sikre at investeringene skulle bidra til sysselsetting, teknologioverføring og utvikling. Norske handels- og investeringsavtaler begrenser utviklingsland mulighet til å stille disse kravene.
Gjennom EFTA-avtalen forhandler Norge handelsavtaler med tredjeland sammen med Sveits, som med sin store banksektor har offensive interesser innenfor liberalisering og deregulering av finanssektoren. Finanskrisen viste at det er behov for regulering av kapitalstrømmer for å forhindre og motvirke kriser, samt at komplekse finansielle produkter må reguleres. GATS-avtalen, EØS, EFTA-avtaler og den foreslåtte TISA-avtalen begrenser Norges mulighet til å regulere kapitalstrømmer og innføring av nye finansielle produkter, og øker dermed risikoen for en ny finanskrise.
Kilder:
(i): Bak lukkede dører, en rapport om Norges bilaterale og regionale handelsavtaler. Handelskampanjen (2011): https://www.handelskampanjen.n...
[ii] http://www.efta.int/sites/defa...
[iii] Demokratiet lekker – En rapport om frihandelsavtaler og Norges handlingsrom i kampen mot kapitalflukt
