Om Handelskartet

Hvordan fungerer det?

• Ved å klikke på "avtaler" vises hvilke land som er med i de ulike handels-og investeringsavtalene.
• Ved å klikke på "utvalgte tema" kan en se hvilke land og avtaler som har de ulike bestemmelsene og hva de betyr.

Innhold og datasett

1. Eierskap på frø

I dag er det mulig å eie rettighetene til frø. En kan få plantesortbeskyttelse (tilnærmet patenter) på frø hvis en kan vise at dette frøet som en har avlet frem er blitt noe annet enn fra starten av. Plantesortbeskyttelse betyr at bønder ikke kan bruke disse frøene uten å betale for det.

Plantesortbeskyttelse svekker bøndenes rett til å spare, gjenbruke, videreforedle, bytte og selge frø, noe som er en sentral del av jordbruket verden over.

De fleste frihandelsavtalene krever medlemskap i UPOV, som ved konvensjonen av 1991 går svært langt i å innvilge plantesortbeskyttelse på frøsorter og å gir eieren enerett på all bruk av disse. Bønder verden over er avhengige av beskytta frøtyper, og kan slik miste retten til tradisjonell drift, til fordel for multinasjonale frøselskaper.

Norge valgte både i 1993 og 2005 å ikke tilslutte seg UPOV 91, men er i stedet tilsluttet en tidligere variant, UPOV 78, som ivaretar bøndenes rettigheter bedre. Siden 1998 har det imidlertid ikke vært mulig for nye medlemmer å tilslutte seg 78-versjonen, nye medlemmer kan bare tilslutte seg UPOV 91. Dermed kan Norge ved krav om medlemskap i UPOV få andre land til å påta seg forpliktelser Norge ikke vil påta seg selv. Minst 12 land var ikke medlem av UPOV før de ble pålagt det i frihandelsavtaler med Norge. Ytterligere 10 mister muligheten til å trekke seg.

I tillegg pålegges land å tilslutte seg Budapest-traktaten som gjør det enklere å patentere mikroorganismer. En del land må følge European Patent Convention som går lengre enn WTO når det gjelder patentrettigheter, og mange av avtalene har også egne bestemmelser om varighet av beskyttelse og dataeksklusivitet som kan spille inn.

2. Patenter på medisin

Flesteparten av Norges frihandelsavtaler gjør medisiner mer utilgjengelig i utviklingsland ved at patentregelverket blir skjerpet, og multinasjonale selskaper får utvidet enerett til å produsere og selge medisiner. Muligheten til å kjøpe eller produsere kopi- medisiner blir tilsvarende svekket, medisinprisene blir dermed skyhøye, og særlig utviklingsland og fattige mister tilgang.

De fleste avtalene inneholder bestemmelser for dataeksklusivitet som går lengre enn i WTO. Dette gjør at andre produsenter ikke får tilgang til nødvendig informasjon som test-data, som er nødvendig for å få godkjent kopi- medisin. Avtalene kan også utvide varigheten til patenter. De fleste avtalene krever tilslutning til Budapest-traktaten som gjør det enklere å patentere mikroorganismer, og en del land må følge European Patent Convention.

3. Investor stat tvisteløsning (ISDS)

Investor-stat tvisteløsning (ISDS) er en mekanisme som åpner for at utenlandske investorer kan saksøke stater i private tribunal utenfor det nasjonale rettssystemet, for eksempel om statene innfører reguleringer som hindrer selskapets framtidige profitt.

Det er flere problemer med ISDS, som hemmelighold, ad-hoc tribunaler, ingen presedens for fremtidige avgjørelser, kostnadsspørsmål, ingen ankemulighet, «chilling-effect» på statlige reguleringer, interessekonflikter for ISDS advokatene, dommen er basert på handels- og investeringsavtalen og ikke nasjonal lov, og i tillegg de vage klausuler i handels- og investeringsavtalene.

ISDS-saker involverer saker av offentlighetens interesse da det er statlige reguleringer som utfordres, men investor-stat systemet styres fortsatt av prinsippet om konfidensialitet. Hvis ikke partene blir enige om å offentliggjøre avgjørelsen i saken, forblir den konfidensiell. Dette er veldig upassende når sakene kan få konsekvenser for offentlig styring og det er store beløp av offentlige penger som går med.[1] Internasjonal tvisteløsning har økt dramatisk de siste årene, og kostnadene øker. I 2014 ble Russland dømt til å betale oljeselskapet Yukos 50 milliarder dollar[2]. I utgangspunktet skulle ISDS være en måte der selskaper kunne løse en tvist med vertslandet på en «enkelt, billig og effektivt» måte i et «nøytralt og upolitisk» forum.[3] [4] Men det er det motsatte som er tilfellet. En gjennomgang gjennomført av UNCTAD [5]påpeker nettopp dette: ulempene er høye kostnader, økt tidsramme, sakene er stadig vanskeligere å håndtere, frykt for useriøse og irriterende krav, og tvisteløsningen er bare fokusert på kompensasjon og ingen tiltak som kan bedre forholdet mellom stat og selskap.

Den mest alvorlige kritikken av ISDS- systemet er at bare trusselen om søksmål kan føre til en «chilling-effect» på nye reguleringer som myndighetene kunne ha implementert for å beskytte helse og miljø for sine innbyggere[6]. Stater ønsker ikke å få ISDS-søksmål mot seg da kostnadene er så store og utfallene er så usikre. Nettopp usikre utfall er relevant i denne sammenhengen siden ISDS-systemet ikke er basert på presedens. ISDS-advokatene trenger ikke å basere seg på utfallene i tidligere lignende saker når de avgjør utfallet. Dette fører til forskjellig utfall i saker som har lignende innhold, og bidrar til usikkerhet om hva investeringsavtaler krever av stater. Når ISDS- advokatene kommer med en beslutning i saken er den også hovedsakelig basert på innholdet i handels/investeringsavtalen, ikke nasjonale lover. Innholdet i handels- og investeringsavtalen er ulike klausuler som forklart i boks 1. Vage klausuler skaper stort rom for fortolking og inkonsistente avgjørelser som også begrenser muligheten til å spå utfallet av en sak. Det kan være klausuler som «rettferdig og likeverdig behandling», eller skillet mellom indirekte ekspropriering og legitime reguleringer.[7] ISDS- tribunalene opprettes for den aktuelle saken (ad-hoc) og advokatene i tribunalet får betalt pr dag. I det mest brukte tribunalet, ICSID, får advokatene 3000 dollar pr dag for en sak.[8] Siden ISDS søksmål bare kan føres på vegne av selskapet, og ikke staten, skaper dette et system med sterke insentiver for å ta parti med selskapet – siden investor -vennlige utfall vil gi flere saker og mer inntekt i fremtiden.

4. Nasjonal behandling for investeringer

Bestemmelser som krever at utenlandske investorer behandles likt som nasjonale, forhindrer i praksis vertslandets adgang til å stille krav om lokalt innhold i investeringer. Eksempler på krav om lokalt innhold kan eksempelvis være å kreve at det ansettes lokal arbeidskraft, benyttes lokal teknologi og lokale ressurser. Slike tiltak er essensielle for å stimulere lokal industri og sysselsetting. Dette er spesielt viktig i utviklingsland, og særs i de minst utviklede landene, hvor industrien ofte opplever å bli utkonkurrerte av utenlandske aktører og hvor lav sysselsetting er reelt problem.

5. Nasjonal behandling for immaterielle rettigheter

Bestemmelser som krever at utenlandske patenthavere behandles likt som nasjonale patenthaver innebærer i praksis et forbud/ gjør det vanskelig for staten å stille krav om at patenterte rettigheter skal komme lokalbefolkningen til gode. Ved å stille krav om at teknologi og kunnskap overføres til landet man ønsker å profittere på den patenterte rettigheten i, kan myndigheten sørge for at viktig kunnskap, teknologi og ideer blir i landet.

For å fremme lokal industriutvikling er eierskap til kunnskap, teknologi og ideer essensielt. Frihandelsavtaler som inneholder forbud mot å favorisere nasjonale interesser gjør det vanskelig å kreve at kunnskap og teknologi skal komme befolkningen til gode og ha en nasjonal tilknytning.

6. Forbud mot ytelseskrav

De positive effektene av en utenlandsk investering skjer ikke av seg selv. Det krever politiske tiltak for å skape et miljø som fører til positive effekter. Et slikt tiltak kan være ytelseskrav. Begrepsmessig er ytelseskrav krav som kreves av investorer som plikter dem i å nå spesifikke mål når det gjelder investeringen deres i et land. Slike mål kan være å styrke industrien og verdien som blir igjen i landet, utvikle nasjonal ekspertise i en sektor, skape økonomiske klynger og nettverk, sikre teknologioverføring, få bedre miljø eller sosiale resultater, redusere arbeidsledighet, sikre en andel av nasjonale selskaper i en sektor, etc.

Typiske ytelseskrav er krav om en viss prosent eller andel som skal oppnås, eller kreve prioritering for å bruke lokale varer og tjenester, oppnå et spesifikt nivå av lokale jobber, iverksette opplæringsprogrammer for arbeidsstyrken eller bygge kapasiteten til leverandører av varer og tjenester, gjennomføre et gitt nivå av forskning og utvikling (FoU) i landet, overføre teknologi til landet, utføre miljømessige- og sosiale tiltak, og danne et ‘joint venture’ med nasjonale partner.

Analyse EFTA- Storbritannia avtalen (forbud mot ytelseskrav)

Så langt vi er klar over, er "forbud mot ytelseskrav" for første gang lagt inn i en av Norges handelsavtaler gjennom EFTA- Storbritannia avtalen (artikkel 3.10).

Regjeringen har med artikkel 3.10 lagt inn en lang liste med ytelseskrav som er forbudt for staten å stille ovenfor selskaper. Regjeringen har også lagt inn "nasjonal behandling" under investeringer til å gjelde 'etablering' som også gjør det umulig å velge investeringer en ønsker eller sette krav til investeringene (ytelseskrav).

Det er ikke klart hvilke vurderinger regjeringen har gjort når de valgte å inkludere disse forbudene.

I unntakslista i vedlegg II (fremtidige tiltak) nummer 17 står det unntak av sektoren produksjon av elektrisitet, men det er ikke gitt unntak for ytelseskrav. Vi er bekymra for at dette betyr at det ikke kan settes ytelseskrav for utenlandske selskap i for eksempel utviklingen av havvind. Det skal gis konsesjoner (som er mulig siden markedsadgang er unntatt), men spørsmålet er om det kan settes krav om for eksempel viss andel av prosjektene skal produseres i Norge, at det skal kjøpes produkter og tjenester fra norske tilbydere eller at det skal overføres teknologi og kunnskap.

I EFTA- Storbritannia avtalen er det lagt inn et unntak som sier at det er mulig å stille visse krav hvis staten gir en fordel til selskapet (artikkel 3.9 (4) ved etablering eller drift. Det er veldig bra. Slik vi forstår dette kan staten, der det er gitt en fordel, sette krav om at et selskap skal "lære opp eller sysselsette ansatte", "drive forskning og utvikling" og "lokalisere produksjonen".

Skal utbyggingen av norsk sektor bidra til nærings- og teknologiutvikling og arbeidsplasser i Norge, kreves det et regulatorisk regime som sikrer oppdrag for norsk industri.

Forbud mot ytelseskrav og fri etablering ved investeringer er bestemmelser som burde tas ut av norske handelsavtaler.

Referanser:

[1] Nowrot. K. 2010:20. International investment law and the republic of Ecuador: from arbitral bilateralism to judicial regionalism

[2] South Centre. 2016. The rise of investor state dispute settlement in extractive sectors, s 6. Dommen har i ettertid blitt tilsidesatt av en distriktsdomstol i Haag i april 2016.

[3] UNCTAD. 2010. Investor –state disputes: prevention and alternatives to arbitration

[4] Latham & Watkins. A guide to international arbitration

[5] UNCTAD. 2010. Investor –state disputes: prevention and alternatives to arbitration

[6] Business & Human rights resource Centre: investor state dispute settlement: a background.

[7] Nowrot, K. 2010:19. International investment law and the republic of Ecuador: from arbitral bilateralism to judicial regionalism

[8] ICSID: claims for fees and expenses

Analyse og datasett utarbeidet av Handelskampanjen i samarbeid med individuelle personer:

Eierskap på frø, og patenter på medisin: Tore Isungset Støve, 2016
ISDS: Anniken Elise Storbakk, 2016
Nasjonal behandling for investeringer og nasjonal behandling for immaterielle rettigheter: Taran Grefberg, 2017.
Forbud mot ytelseskrav: Anniken Storbakk, 2022