Publisert i NRK Ytring 26.6.2017
Norge og Kinas demokrati-syn står en verden fra hverandre. Men det finnes politiske ubehageligheter som Norge og Kina er enige om. Både Erna Solberg og Xi Jinping har en demokratikonflikt å løse med sine innbyggere.
Begge regjeringer vil ha en domstol hvor selskaper kan saksøke myndighetene utenfor det nasjonale rettsvesenet.
En slik domstol kan bli virkelighet gjennom en ny handelsavtale mellom Norge og Kina. Forhandlingene om handelsavtalen ble stanset da Liu Xiaobo fikk fredsprisen i 2010. Etter syv år med stille straff fra Kina starter forhandlingene opp igjen i august.
Domstolen, eller «tvisteløsningsmekanismen» på stammespråket, er en type institusjon som tilbyr selskapene et apparat utenfor det nasjonale rettsvesenet når de mener en avtale er brutt. De går til sak enten for å oppheve et politisk vedtak, eller få kompensasjon i rene penger.
Tvisteløsning blir vanligere
I starten var argumentet at domstolen skulle sikre vern for selskaper når de investerte i land med dårlig rettsvesen. Domstolen har imidlertid blitt vanlig i internasjonale avtaler mellom rike land, som i det europeiske energicharteret.
Ingen regner Tyskland som en svak rettsstat, men nettopp der førte energicharteret til rettssak mellom selskap og det offentlige. Svenske Vattenfall saksøkte lokale myndigheter i Hamburg fordi byen innførte begrensninger på utslipp av kjølevann fra Vattenfalls kullkraftverk.
Vattenfall krevde 1,4 milliarder euro av Hamburg for framtidig tapt fortjeneste. De mente at de nye miljøreguleringene gikk på tvers av tidligere løfter. Tyske myndigheter mente de bare oppfylte et nytt EU-direktiv om vannkvalitet, og at all industri langs tyske elver ville bli like berørt. Saken endte i et forlik. Lokale myndigheter trakk tilbake miljøkravene.
Er det noen som kjenner igjen interessekonflikten? Dersom en framtidig regjering vil stramme inn på reglene for giftdumping i norske fjorder, burde de sjekke om utenlandske selskaper blir berørt av sterkere miljøkrav. Tapt fortjeneste for en utenlandsk investor kan føre til søksmål gjennom handelsavtaler med «tvisteløsningsmekanismen».
Internasjonal trussel mot demokratiet
Det blir knapt forhandlet en handelsavtale om dagen uten at nye omfattende varianter av slike domstoler er på blokka. Saken handler ikke om frykt for at «kineserne kommer». Sterke norske interesser vil også ha selskapenes domstol. Utviklingen er en internasjonal trussel mot demokratiet.
For to år siden prøvde regjeringen å ta fenomenet hjem til Norge. Alle nye investeringsavtaler med enkeltland bør gi selskapene en egen domstol, mente regjeringen den gangen.
Domstolsforslaget fra Høyre- og Frp førte til protester både fra støttepartiene og fra opposisjonen på Stortinget. Norges fremste jusseksperter mente forslaget kunne være i strid med grunnloven. Rekordmange 850 høringsinnspill ble levert inn i. Til slutt ble forslaget lagt i en skuff.
Kina kan kreve investordomstol
Før forhandlingene ble avbrutt av fredsprisen til Liu Xiaobo, ville ikke regjeringen si om investeringsdomstolen for selskapene var på forhandlingsbordet.
Den gangen krevde NHO investordomstol. Nå kan Kina kreve det samme. Er det realistisk at regjeringen sier nei til sine viktigste næringsinteresser og en så viktig handelspartner? Hvis vi får en investordomstol i Norge og Kina, er det utenkelig at en norsk eller kinesisk investor vil opptre på samme måte som den svenske?
Næringsdepartementet og Monica Mæland fortalte sivilsamfunnet før sommeren at avtalen med Kina blir en ordinær handelsavtale, uten investeringsdomstol for selskaper. «Men det kan godt hende Kina krever et investeringskapittel i avtalen», la fagstaben til. Det er i investeringskapitlene at domstolene dukker opp.
Forhandlingene starter under valgkampen
Til tross for advarslene, har Norge og Kina gode forutsetninger for å forhandle fram en annen mer progressiv type handelsavtale.
- Økte eksportinntekter kan være et gode. Selvsagt skal norske bedrifter ha gode vilkår for å eksportere til et så enormt marked som Kina. Andre veien konsumerer nordmenn så mye kinesiske varer vi klarer. Hvis landene ruster seg for å senke karbonavtrykket i transporten, kan verden overleve med internasjonal handel også i et generasjonsperspektiv.
- Nye arbeidsplasser kan oppstå. Norske bedrifter har produksjon i Kina, som kan gagne kinesere hvis arbeidsplassene har levelønn og gode arbeidsvilkår. Her hjemme kan kanskje Kinas satsing på fornybar energi føre til prosjekter som norske investorer ikke tør å satse på?
- Vi kan utvide det næringspolitiske handlingsrommet. I en handelsavtale kan Norge og Kina i fellesskap anerkjenne statens rolle i å bygge industri. Norge og Kina kan finne en balanse mellom å tiltrekke seg investorer og gi lov til å særbehandle nasjonale selskaper gjennom subsidier og krav om bånd til det lokale næringslivet. Norge og Kina kan slå fast at partene vil bevare nasjonal forvaltning av naturressurser.
Men, forhandlingene med Kina starter midt under valgkampen. En egen domstol for selskaper er ikke en vinnersak. Tilhengerne vil helst utsette saken til etter valget. Derfor må vi stille de kritiske spørsmålene til politikerne nå, slik at vi vet hvilke handelsavtaler vi stemmer på.
