EU hevder at kriteriene som Storbritannia setter for å kunne motta subsidier er diskriminerende og vil favorisere selskaper som bruker britiske produkter over de som bruker importere produkter.
EU sendte 28 mars en forespørsel til WTOs tvisteløsningsorgan om konsultasjon med Storbritannia. Hvis de ikke klarer å løse problemet innen 60 dager, kan EU kreve at det opprettes et panel som vil komme med en beslutning om Storbritannia bryter WTO-avtalen eller ikke. Siden USA blokkerer oppnevnelse av medlemmer til WTOs ankeorgan, finnes det ikke nå et endelig tvisteorgan i WTO.
Bakgrunnen for konflikten er Storbritannias ambisiøse plan om å bli størst innen havvind. Innen 2030 skal havvind produsere nok strøm til alle husholdninger i Storbritannia, skape 60 000 jobber, øke produksjon og industri, og redusere karbonutslipp.
I utbyggingen av havvind er det lansert flere konsesjonsrunder i 2015, 2017 og 2019, der selskaper først må sende inn en søknad om å delta. I søknaden må selskapene presisere, og legge ved bevis, på nivået av lokalt innhold i deres prosjekt og nivået av lokal jobbskaping. Lokalt innhold er for eksempel kjøp av lokale produkter i verdikjeden.
Målet er at 60% av havvind-industrien får innhold produsert i Storbritannia.
EU mener krav om lokalt innhold bryter med WTO avtalen, artikkel III:4 av GATT avtalen fra 1994, som krever at et land ikke kan diskriminere produkter som er importert mot produkter som er produsert nasjonalt (nasjonal behandling).
En britisk statsansatt sitert i Financial Times, viser til at britiske ministre er ‘forundret’ over hvorfor EU vil utfordre subsidieordningen da EU land bruker lignende metoder.
Bruken av lokalt innhold kan være svært viktig i industrialisering for å sikre at en investering fører til jobber og at produksjon og kunnskap skapes i landet, og ikke bare forsvinner til et utenlandsk selskap. Det kan sammenlignes med de ti oljebud som ble brukt i byggingen av oljenæringen i Norge.
