I 2012 ble Norge stilt for retten av Phillip Morris fra USA etter at røykpakker ikke fikk stå synlig i norske butikkhyller. Samme år gikk oljegiganten Chevron til en internasjonal domstol for å slippe å rydde opp oljesølet de hadde forårsaket i Amazonas. Phillip Morris vant ikke gjennom i Oslo Tingrett, som refererte til hele Norges lovverk. Chevron vant rettssaken, som utelukkende refererte til investeringsavtalen (BIT) mellom Ecuador og USA. Ecuador ble dømt til å bryte sin egen grunnlov.
Måtte Norge lagt om helsepolitikken dersom det forelå en BIT med USA? Og kan norske selskaper saksøke andre land for å drive politikk som er til beste for deres egen befolkning?
Bilaterale investeringsavtaler (BIT) tilsidesetter demokratiet
En BIT er en avtale mellom to land, som gir en rekke rettigheter til selskaper som investerer over landegrensene til de to landene. Det medfører tydelige grenser for hva land kan gjøre for å verne miljø, hvilken strategi de kan ha for å utvikle landet sitt, og om lokalbefolkningen kan få påvirke hva slags næring det skal være der de bor. De siste årene har det blitt flere og flere søksmål der selskap stevner stat, og flere ganger har stater gitt etter for kravene til enkelte selskap for at de skal unngå en dom der landet blir bundet til en viss politikk. BIT gir makt til store selskaper og forbyr den politikken Norge har ført for å utvikle et velferdssamfunn.
Myndighetene følger ikke opp gode vedtak
Norge sluttet å inngå flere BIT på 90-talet fordi man ikke visste hva virkningene ville bli, og etter en høringsrunde i 2008 ga regjeringen på ny signal om at Norge ikke skal få flere BIT. Likevel forhandler Norge om BIT med land fra hele verden, både på egenhånd og gjennom EFTAs frihandelsavtaler. Det er fremdeles ikke klart hvilke konsekvenser det kan få hjemme i Norge, utviklingsland har kjempet mot slike avtaler i alle åpne WTO-forhandlinger, og sivilsamfunn over hele verden mobiliserer kraftig i mot. I tillegg viser forskning at det er lite sammenheng mellom BIT og investeringer.
Vi krever at Norge:
- Sier opp gamle BIT: Norge har 14 BIT fra 90-tallet som alle er gått ut på dato. Regjeringen trenger bare å sende skriftlig varsel til avtaleparten for at avtalen skal opphøre.
- Ikke inkluderer BIT i frihandelsavtalene: Norge er gjennom EFTA i forhandlinger om frihandelsavtaler over hele verden. Disse skjer bak lukkede dører, og inkluderer vanligvis kapitler om investeringsbeskyttelse. Norge må gå i spissen for at disse avtalene ikke inneholder BIT, og reservere seg fra slike kapitler.
- Ikke inngår nye BIT: Uten å vite konsekvensene og uten et klart politisk mandat kan ikke Norge inngå flere avtaler som gir store selskaper makt til å overstyre demokratiet. Norge må bryte forhandlingene om nye BIT med India, Kina, Russland og Ukraina.
- Tar initiativ til investorpliktavtaler: Skal utenlandsk kapital bidra til utvikling, må man sørge for at selskaper ikke bare får rettigheter, men også plikter. Blant pliktene bør det stilles krav til (i) teknologioverføring, (ii) bruk av lokal arbeidskraft, (iii) høye miljøstandarder, og (iv) anstendig arbeidsliv.
Attac Norge, AUF, Changemaker, Fagforbundet, Fellesrådet for Afrika, FIVAS, For Velferdsstaten, FORUT, Handeslkampanjen, KrFU, Latin-Amerikagruppene i Norge, Natur og Ungdom, Naturvernforbundet, Nei til EU, Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund, Norges Bondelag, Norges Bygdekvinnelag, Norges Sosial Forum, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Norsk Folkehjelp, Norsk Folkehjelps solidaritetsungdom, PRESS, RU, Spire, SU og Utviklingsfondet.