Canadas fiskerisektor likner i stor grad på Norges fiskerier, med sterk eksportretting og høy konkurranseevne. I likhet med Norge har Canada kjempet hardt for liberalisering av handel med fisk, og fiskeriene har blitt sett på som vinnere i frihandelssammenheng. Frihandelsjaget til Canadas konservative regjering kan til slutt ende opp med å innskrenke landets suverenitet og ødelegge for landets kystsamfunn og fiskebestander. Dette konkluderer forskeren Scott Sinclair med i rapporten Globalization, Trade Treaties and the Future of Atlantic Canadian Fisheries.
Ny generasjon handelsavtaler
Etterspørselen etter sjømat, og spesielt villfanget fisk, har de siste år økt dramatisk forbi de fleste lands nasjonale fangst og produksjon. Med enkelte unntak er derfor toll på sjømat såpass lav, og det er dermed få grunner til å inngå avtaler på bakgrunn av fiskeriene. Likevel har få land en mer aggressiv handelspolitikk enn Canada.
Handels- og investeringsavtaler, slik som Canada-EU Comprehensive Economic Trade Agreement (CETA), omfatter områder langt utover toll og handel. På samme måte som dagens svære fiskebåter tråler verdens hav på en uttømmende og destruktiv måte, er nye generasjon handels- og investeringsavtaler mer inntrengende enn tidligere. Disse omfatter politikkområder som bare marginalt er tilknyttet handel.
Handlingsrom
Avtalen mellom EFTA (Norge, Lichtenstein, Sveits og Island) og Canada fra 2009 er et eksempel på en avtale som kun omfatter kutt i tollsatser, og ikke griper inn i nasjonale spørsmål. Avtalene Canada har med Colombia og Peru er motsetningen med full investor-stat tvisteløsning. Disse griper inn i landets handlingsrom til å forfølge nasjonale politiske interesser, verne om kystfiskerne, leveringsplikt og subsidier. Den nye generasjonen handelsavtaler utspiller også lands grunnlov, da internasjonal rett rangeres over enkeltlands grunnlover.
Det som har blitt hardest kritisert ved investeringsavtaler er investor-stat tvisteløsning. Canada tapte nylig en sak gjennom den Nord-Amerikanske frihandelsavtalen mot investoren Exxon. Canada hadde lagt inn konsesjonsvilkår om lokal industriutvikling ved Newfoundland og Labrador, noe som ikke falt i god jord hos Exxon. De så på det som ekspropriering av mulige framtidige inntekter.
Fellesskapets ressurs
Endringen av fisk fra en fri naturressurs til å bli en del av den globale varehandelen har ofte ført til biologisk kollaps og kommersiell utryddelse. Vill fisk er en av de siste gjenværende allmenningene, en ressurs som tilhører fellesskapet.
Det må være viktigere å forvalte egne fiskebestander på en bærekraftig måte, og dele gevinsten, enn å spille hasard med eget handlingsrom for å øke konkurranseevnen i et marked som er lønnsomt. Fordelene ved avtalene er minimale, i følge Sinclair.
Restriksjoner knyttet til investeringsavtaler skaper potensielle konflikter med Canadas politikk for å bevare uavhengigheten til fisket innaskjærs. Canada har, i likhet med Norge, leveringsplikt. I tillegg eksisterer det regler som hindrer investorer i å investere i fiskeriet, men at de som eier fiskelisensen personlig må være med på båten, og forbyr de som videreforedler fisken i å kjøpe fiskelisenser. I forhandlingene med EU presses Canada på for å droppe alle slike reguleringer.
Totalt forbud mot subsidier ville også først og fremst gagne de mest kapitalsterke aktørene. Det er ingenting som tyder på at den industriledede globaliseringen i fiskerier er sosialt ønskelig eller miljømessig bærekraftig. I teorien er det mulig å reservere seg på enkelte områder, og for enkelte eksisterende lover – men avtalene innskrenker kraftig hvordan land kan utvikle sitt regelverk.
Kystsamfunn og fiskerne har ikke råd til å være likegyldige til myndighetenes handels- og investeringskjør, det er deres levemåte som trues. Investorene får organisere sine aktiviteter for å øke egne inntekter, på bekostning av fiskere, kystsamfunn og økosystem.
Finn mer informasjon i faktaboksen oppe til høyre.
I 2013 vil Handelskampanjen sammen med AUF, Norges Bondelag, Utviklingsfondet, Spire, LAG, Changemaker, Fellesrådet for Afrika, Attac Norge, Norges Bygdekvinnelag, Sosialistisk Ungdom, For Velferdsstaten, Nei til EU, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Natur og Ungdom og Norsk Folkehjelps solidaritetsungdom (det er ventet at flere organisasjoner vil tilslutte seg) arrangere en informasjonskampanje om bilaterale investeringsavtaler. Mer informasjon kommer utover våren.