Hemmelighold om tjenesteliberalisering
Av Bendeikte Pryneid Hansen, leder i Attac Norge
I disse dager er det mange organisasjoner som sender ut spørsmål til partiene om deres stillingstakende til organisasjonens hjertesaker. Det samme gjør vi i Attac, og et av flere temaer vi er interessert i å vite mer om er politikk på internasjonale handels- og investeringsavtaler. For å sjekke status på Espen Barth Eides arbeid for få på plass en internasjonal tjenesteavtale gjorde jeg et søk på regjeringen.no. Overraskende nok får et søk etter en avtale Norge er en pådriver for null – 0 – treff.
I Klassekampen 7. juni skrev Heidi Lundeberg, leder i Handelskampanjen, utfyllende om bakgrunnen for at gruppen av land kalt ”Really Good Friends of Services” nå jobber for å få på plass en internasjonal tjenesteavtale. Norge er aktivt med, sammen med 20 andre land, inkludert EU-27. Men søker man etter ”International Services Agreement” (ISA) på regjeringens offisielle nettside kommer det ikke opp noe informasjon. Leter man iherdig kan man finne en henvisning til prosessen nederst i en artikkel om et annet tema, årets forhandlinger i Verdens Handelsorganisasjon, WTO.
Kritikk mot avtalen har kommet fra flere hold, blant kritikerne er utviklingsland og flere av de framvoksende økonomiene. Handelsministrene fra India, Brasil og Sør-Afrika har advart mot at ”plurilaterale initiativ går mot de fundamentale prinsippene om gjennomsiktighet, inklusjon og multilateralisme”, og at den kan undergrave WTO. Organisasjoner og nettverk som jobber for mer åpenhet i handelsavtaler, som Our World Is Not For Sale-nettverket, har vært tydelig på at avtalen setter de fattigste landene til side.
Forhandlingsrundene i WTO har på mange måter stoppet opp, og i stedet har vi sett fremveksten av bilaterale og regionale handels- og investeringsavtaler. Tusenvis av slike avtaler er kommet på plass de siste årene. Disse tar sikte på økt liberalisering av verdenshandelen, men mellom to parter i stedet for multilateralt. I mange år har tjenesteliberalisering vært et av temaene de rike landene har forsøkt å få gjennom i WTO. Utviklingslandene har stått sammen mot press om å måtte åpne opp sin begrensede tjenestesektor for vestlige lands selskaper. Nå mister land med svake institusjonelle rammeverk, og enda svakere forhandlingsposisjoner, muligheten til å forhandle i blokk. De stilles overfor massivt press i møte med sterke land og blokker som USA, EU og EFTA.
Kritikere er bekymret for hvilke konsekvenser stadig flere bilaterale avtaler vil få for ubalansen mellom rike og fattige land. Og med en ny internasjonal, eller plurilateral, tjenesteavtale på trappene forsterkes forskjellene. Hvis ISA blir signert, hva vil dette gjøre med de multilaterale forhandlingene, hvor alle WTOs 157 medlemsland er med? De om lag 20 landene som står bak ISA står i dag for 70% av verdenshandelen og de er allerede sterkt involvert i hverandres økonomier gjennom frihandelsavtaler. Dette vil legge et svært ambisjonsnivå til grunn for liberalisering av tjenestesektoren. Dette ambisjonsnivået vil så bli forsøkt implementert i WTO, og utviklingslandene og resten av medlemsstatene vil møte et sterkt press for å akseptere det.
Her hjemme har det vært stille om avtalen fra regjeringen. Og det kan se ut til at forhandlingsprosessen har gått under radaren hos norske medier. Vi trenger en åpen debatt om Norges posisjoner i internasjonale forhandlinger. Mitt spørsmål til utenriksminister Espen Barth Eide er enkelt: Vil Utenriksdepartementet i det hele tatt annonsere at de er i gang med forhandlinger om ytterligere liberalisering av tjenestesektoren?
Innlegget stod på trykk i Klassekampen onsdag 12. juni