Det er to måter å se den digitale økonomien på. Den ene er som fortsettelsen av en progressiv automatisering av produksjonsprosesser som har foregått over mange år, men som nå når et helt nytt nivå. Den andre er som en tydelig diskontinuitet, akkurat som den industrielle revolusjonen var i sin tid. Sistnevnte startet en prosess, som bare i løpet av noen tiår med raske tekno-økonomiske endringer, omformet våre økonomiske, sosiale og politiske systemer i det 19. og 20. århundre. Selv om kolonisering av Sør hadde startet tidligere, var det industrialiseringen som sementerte det som et globalt økonomisk system for å utvinne mineralressurser fra utviklingsland for så å selge dem produserte varer, noe som ga god fortjeneste og kontinuerlig kapitalakkumulering.
Denne globale økonomiske prosessen, med nordlig basert industrikapital som utvinner mesteparten av de økonomiske verdiene, har vært en sentral bidragsyter til geoøkonomiske ulikheter. Den forble selv etter at koloniserte land kjempet seg til politisk uavhengighet, som det som er blitt kalt nykolonialisme. I løpet av den siste delen av det 20. århundre ble globale verdikjeder i stadig større grad kontrollert gjennom eierskap av intellektuell eiendom, med mye av den fysiske produksjonen presset til lavkost-land i Sør.
Den bevisste usynligheten av datas økonomiske verdi
Det som skjer nå er at den digitale kapitalen – som består av kompetanse til å samle inn og behandle data, for så å konvertere den til digital intelligens – passerer intellektuell eiendom øverst i de globale verdikjedene. Seks av de åtte største globale firmaene målt i markedsverdi er i dag digitale og data-drevne selskaper. Bare for et tiår siden var denne listen dominert av industrielle giganter som GE og Exxon. Ikke bare graden av dominans, men også den hastigheten som digitale og data-drevne selskaper vokser i, understreker kraften til data. Selv industri-, landbruks- og IT-maskinvaregiganter som henholdsvis GE, Monsanto-Bayer og Intel, erklærer seg nå som datasentriske selskaper. De største bilgigantene er i dag mindre redd for konkurranse fra hverandre enn for at Google eller Apple kan komme til å dominere transportsektoren, gitt deres digitale datakompetanse.
Hvorfor er det slik at når hver konsernsjef synes å være fullt fokusert på den økonomiske verdien av data, behandler politiske diskusjoner temaet bare så vidt? Det er sant at dette temaet er vanskelig og komplekst, utrolig viktig som det er. Men kanskje mer signifikant er det at den politiske økonomien som ligger bak ikke blir tatt opp med det alvoret som kreves. Nordlige økonomiske og politiske krefter – som også styrer store deler av den digitale diskursen gjennom finansiering og andre typer innflytelse over tenktanker, akademiske forskningssentre, o.l. – er aktivt uinteresserte i å diskutere dette spørsmålet. Nåværende standard er at den som samler data, høster hele den økonomiske verdien av dataen. Som man sier, «besittelse er 90% av loven» (oversatt fra «possession is 90 % of law»). Det er denne jungelloven som gjelder i dag når det gjelder den økonomiske verdien av data, til tross for bred annerkjennelse av data som den sentrale ressursen i den nye digitale økonomien. I dag er det amerikanske bedrifter som samler inn og behandler det meste av verdens data, og dermed trekker ut billioner av dollar fra hele verden. EU og andre av USAs OECD-partnere har valgt å følge etter som trofaste medlemmer av rikmannsklubben.
De nordlige landene ønsker at dataens økonomiske verdi skal forbli usynlig, eller (som tilfellet med EU) drukne i smale debatter om personvern. I beste fall viser de motvillig til individuelt eierskap av data, eller til og med i noen tilfeller, til den svært upraktiske ideen om at individer skal kunne tjene penger på sine individuelle eierskap. Dette har sørget for at de globalt dominerende digitale interessene har fått tid og rom til å forankre forretningsmodellene sine og befeste sin økonomiske dominans på et globalt nivå. Denne økonomiske dominansen vil snart kunne konverteres til sosial, politisk og kulturell dominans. Utviklingsland stirrer hjelpeløst på denne uunngåelige fremtiden. Forskning og politisk argumentasjon fra sivilsamfunnet i Sør har heller ikke vært spesielt nyttig i denne forbindelse, ettersom de også har vært fokusert på personvern og individuelt eierskap av data.
Forbi personvern og andre individuelle datakrav
Det er umulig å bestride viktigheten av personvern. Menneskers sivile og politiske rettigheter, og suverenitet over deres personlige selv og sfære, danner selve grunnlaget for sivilisert liv. Men samtidig er data, og dens avledete digitale intelligens, drivstoffet den digitale økonomien kjører på. Den autonome intelligensfunksjonen til produksjonsprosesser og andre sosiale systemer gir enorme effektivitetsfordeler, akkurat som mekanisering gjorde i den industrielle revolusjonen.
Det er for eksempel lett å si at ingen datalokalisering skal benyttes, men gunstige digitale transportsystemer, som for eksempel bildelingstjenester (selv om det er samarbeidsavhengig), vil ikke fungere uten denne type datainnsamling. Visse typer «data-fornektelse» eller uttalelser som «all data er giftig», er på mange måter lik de mange romantiske lengslene etter den uberørte renheten fra det preindustrielle Europa på nittenhundretallet. Til tross for litterær verdi, må økonomiske hensyn, særlig de som gjelder den langsiktige økonomiske, politiske og sosiale skjebnen til nasjoner, kunne bevege seg lengre enn romantisk idealisme. Selv om det blir fattet beslutninger om «ikke-innsamling» eller «ikke-behandling» for enkelte typer data, vil det fortsatt være mye data – personlig, sosial, artefaktisk og naturlig – som må samles inn og behandles for å trekke ut digital intelligens.
Økonomiske rammeverk omkring data må se forbi personvern. Data er råvaren i en digital økonomi. Sluttproduktet er digital intelligens, det er der den ekte økonomiske verdien sitter. Mye av slik intelligens, avledet av data om personer, grupper og lokalsamfunn, er i utgangspunktet «intelligens om dem» – hva de gjør, hvordan de gjør det, hvilke relasjoner de eksisterer i, sannsynlig fremtidig oppførsel og så videre. I motsetning til rammeverket for personvern, hvor holdningen gjerne er «du får ingen data om meg», opplever folk i en digital økonomi at visse typer data om dem selv kommer dem til gode i hendene til godartede aktører som tilbyr gunstige tjenester. Disse tjenestene kan variere fra personlige digitale tjenester – som snart vil nå et digitalt assistentnivå – til alle typer tjenester relatert til transport, helse, utdanning, handel, o.l. Vi vet allerede at et overveldende flertall verdsetter denne type tjenester enormt, og vil nekte å si dem fra seg. Faktisk, hvis disse tjenestene blir styrt riktig, kan de bidra betydelig til økt velstand sammenlignbart med hva industrialiseringen gjorde i sin tid.
Den viktigste utfordringen for den digitale økonomien er dermed ikke å fullstendig nekte at data om personer blir samlet inn (selv om enkelte typer data beskyttes). Det er 1) å utelukkende dele data med pålitelige aktører som bare vil bruke slike data til folks fordel, og 2) å ha kontroll over hvordan data brukes. Det er slik kontroll som kan uttrykkes ved å eie «egen data» og «intelligens om seg selv». Rettigheter til data og digital intelligens er derfor av natur svært ulike rettigheter til fysiske ting, eller til og med intellektuelle rettigheter ettersom sistnevnte kan skilles fra den opprinnelige skaper. Det gir dermed mening å selge fysiske varer eller intellektuell eiendom. Den økonomiske verdien til data og digital intelligens om en person eller en gruppe ligger imidlertid nettopp i at den kan rettes mot den enkelte personen eller gruppen. Det betyr at den økonomiske verdien aldri fullt ut kan separeres fra den berørte personen eller gruppen. Det er derfor aldri klokt å selge data eller intelligens om seg selv. Kjøperen av slike data vil bare overføre dette beløpet tilbake til dataselgeren i form av kostnader for de data-baserte tjenestene aktøren tilbyr. Kjøperen vil da også anse seg selv som den rettmessige eieren av den digitale intelligensen utledet fra dataen solgt til dem, noe som høyst sannsynlig vil foregår på bekostning av personen eller gruppen som skapte dataen i utgangspunktet. Å selge egen data vil dermed aldri være en gunstig handel for den som selger.
Kollektivt eller kommunalt eierskap til data
Hva enhver person derfor bør være veldig interessert i, er ikke å tjene penger på data og digital intelligens om seg selv, men å sørge for at den alltid brukes på en måte som er gunstig for han eller henne. De mange initiativene rundt hvordan personer kan tjene penger på egen data, inkludert det nylige forslaget fra guvernøren i delstaten California i USA, om et «digitalt utbytte» («digital dividend»), er egentlig ubrukelige, bortsett fra til å videreutvikle debatten om data-eierskap og dens meningsfulle implementering. Selv kollektive inntjeninger ved salg av data gir begrenset mening dersom det betyr at kjøperen da får nær absolutte rettigheter til å bruke dataen og påfølgende intelligens til å kontrollere og utnytte disse gruppene og samfunnene. Det er denne type ekstrem makt eierskap til data og digital intelligens gir. Det er også dette som danner hovedargumentet for kollektivt eller samfunnsmessig eierskap.
Når det gjelder det virkelige problemet med hvordan en kan sikre at data og digital intelligens blir brukt til ens beste, finnes det to sammenhengende dimensjoner. Det er en ekstremt sterk asymmetri i maktrelasjonen mellom enkeltindivider og digitale selskap, og helt urealistiske forventninger til personlig ansvar. Det er praktisk talt en umulig oppgave for enkeltpersoner å ta tak i, det vet vi alle basert på mange års erfaring. Dette betyr at det kun er et samlet kollektiv som er sterkt nok til å sikre at data og digital intelligens om medlemmene utelukkende blir anvendt til deres beste. Dette etablerer begrunnelsen for kollektivt eller samfunnsmessig eierskap til data og digital intelligens om medlemmene i en gitt gruppe, samfunn eller nasjon.
Begrunnelsen for kollektivt eierskap av data er ytterligere styrket av noen sentrale fakta. Mye av dataverdien ligger ikke ikke i individuelle data i seg selv, men i forhold mellom data fra forskjellige personer og grupper. Slike verdier er dermed sosialt lokalisert. Digitalt personvern er bare tilgjengelig for personlig identifiserbare data. Men la oss si at det er noe data om noen få personer som bor i en landsby, selv om de er anonymisert overfor de aktuelle individene hver for seg. Slike vanlige data om hva de gjør og hvordan, samt deres preferanser, forhold, osv. kan gagne dem, eller brukes til å skade eller utnytte dem – uavhengig av om dataen er anonymisert mellom individene. Det er ingen grunn til at disse individene som en gruppe ikke skal være berettiget til å eie, og kontrollere, bruk av data og intelligens om dem på samme måte som et individ gjør. Potensielle skader eller gevinster er like store i begge tilfeller.
Videre, selv om de ikke er personlig identifiserbare, har mange typer digital intelligens avledet fra data stor økonomisk verdi. Det er logisk at de som de opprinnelige dataene handler om, og som kan sies å ha generert dataene, skal ha en andel av den økonomiske verdien.
Mange eksempler kan gis for å rasjonalisere slik kollektiv eller samfunnsmessig eierskap av data. Folkene i en by bør være rettmessige eiere av data knyttet til kollektivnettverket i byen, og ikke måtte kjøpe den tilbake fra digitale selskaper som Uber eller Google før de kan utnytte den til smart trafikkstyring. Bønder bør kollektivt eie data om deres jord, jordbruksmetoder, lokale klimaforhold osv. og ikke la intelligens fra slike data bli brukt av digitale selskaper til å styre dem. Dette gjelder praktisk talt alle sektorer.
Data og geo-økonomi
Til tross for at EU lager mye støy rundt data, og også rundt ulike former for utnyttelse utført av dataselskaper, foretrekker de å tilnærme seg problemet innenfor en ramme av ‘selskaper versus konsumenter’. Dette fører all europeisk oppmerksomhet i retning 1) personvern/personlig eierskap til data og 2), regulering av plattformer. EU er ikke like interessert i de geoøkonomiske aspektene ved inter-statlig dynamikk i den globale digitale økonomien. I stedet ønsker de å følge USA i et felles forsøk på å beholde nordlig dominans i verdensøkonomien gjennom den digitale vendingen. Internt i EU derimot, ser man en mer tvetydig tilnærming til problemet ettersom de, i nesten like stor grad som det globale Sør, blir tilsidesatt i den nye globale digitale økonomien.
I en kontekst hvor deres tidligere digitale økonomier hovedsakelig er naturlig globale, og der USA fortsatt nyter stor grad av innflytelse, om ikke kontroll, over USA-baserte globale selskaper, har utviklingsland for tiden svært liten mulighet for økonomisk selvbestemmelse på dette feltet. For dem bør det første politiske skrittet være å etablere felles (også på et nasjonalt nivå) eierskap til data – sammen med påfølgende retningslinjer, lover og praksis. Dette alene vil gi det økonomiske, juridiske og regulatoriske rommet som er nødvendig for å starte å forme nasjonale digitale økonomier som best tjener folkets interesser, samtidig som de maksimerer den uovertrufne digitale effektiviteten, samt andre fordeler. På lik linje som da industrialisering krevde klar og sterk økonomisk politikk, trenger utviklingsland tilsvarende digital industrialiseringspolitikk i den nye digitale tidsalderen.
De dominerende økonomiske og politiske digitale maktene er tydelig opptatt av å forhindre at utviklingsland innser eget behov for å dataeierskap, og på den måten å regulere dagens frie globale strøm. De innfører på energisk vis kapitler om e-handel i ulike globale handelsavtaler. På det siste årlige møtet i Verdens økonomiske forum, som gikk av stabelen i Davos i januar tidligere i år, annonserte de e-handelsforhandlinger i WTO på et plurilateralt nivå. Det viktigste målet, utildekket uttalt av pådriverne, er å sikre uhindrede og frie globale strømmer av data (les: appropriering). Mens de fleste stater holdt seg utenfor, har mange utviklingsland blitt lurt inn i disse forhandlingene på bakgrunn av et håp om at siden de i utgangspunktet har liten forståelse for det digitale fenomenet, kan disse potensielle avtalene hjelpe dem med å utvikle sine egne digitale økonomier og næringer. Sannheten er derimot det stikk motsatt. Disse utviklingslandene vil istedet permanent knytte seg til den tapende enden av de globale digitale verdikjedene. Ved å bruke egen data og den avledede digitale intelligensen, vil alle sektorer bli tett kontrollert, på digitalt vis, fra nord, hovedsakelig av USA. Deres egne folk og firmaer vil bli etterlatt med lavinntekstjobber innen kontraktproduksjon, logistikk, billige lokale tjenester, digitalt ‘piecemeal’ arbeid som tagging av bilder, noe programvarekoding og så videre. Mesteparten av den økonomiske verdien vil imidlertid bli utvinnet i det globale nord. Dette er gjentakelse av industriell kolonisering, muligens med enda verre konsekvenser.
Utforsking av alternative veier
Noen positive bevegelser kan heldigvis registreres blant utviklingslandene. India tok nylig det første skrittet mot en digital industrialiseringsstrategi ved å etablere begrepet «samfunnsdata» («community data») i et e-handelspolitisk utkast som har blitt sendt ut på offentlig høring. Politikken innebærer at samfunnet eier sine data, og at nasjonale data er en nasjonal ressurs som skal brukes til landets egen utvikling. Utkastet argumenterer for at data selektivt skal distribueres til innenlandske næringer, og mot å tillate uhindret tilgang på data for utenlandske selskaper i utlandet. Dette forventes å bidra til utviklingen av en robust innenlands digital industri og økonomi. Politikken har til hensikt å frembringe egnede juridiske og tekniske rammer for disse formålene.
Det er ønskelig at andre utviklingsland snart vil begynne å bevege seg i samme retning, og at de som allerede har innledet interne diskusjoner på dette feltet fortsetter dem. Å etablere eierskap til samfunnsdata, og å utvikle de nødvendige juridiske rammene, er imidlertid bare en start. På den ene siden vil utviklingsland måtte opprette en rekke nye datarelaterte regulerende og tilretteleggende institusjoner. På den andre siden kreves det mange typer datainfrastruktur, samt nye systemer og prosjekter for samfunnsdata.
At land eier sine nasjonale data er ikke det samme som at staten da får fri tilgang på slik data til å kontrollere sine borgere. Det gir et skummelt bilde av en data-autoritær stat, en tendens som mange regjeringer i stor grad har vist. Men man kan heller ikke tillate at dette bildet blir brukt som skremselspropaganda for å nekte folk, samfunn og nasjoner deres digitale økonomiske selvstendighet og mulighet for sosioøkonomisk utvikling. Dette er en felle mange går i, også i Sør. Å havne i et «digitalt økonomisk nektelsesmodus» vil være svært skadelig for interessene til folkene i utviklingsland. Den historiske erfaringen med industrialisering er igjen illustrativ her.
Det vi trenger er en ny type samfunnskontrakt om data, uttrykt gjennom grunnleggende konstitusjonelle rettigheter og påfølgende juridiske bestemmelser omkring data. Mange nye datarelaterte institusjoner er nødvendige, noe som faller utenfor denne artikkelens rekkevidde. I mellomtiden derimot, er det på den ene siden viktig å få på plass retningslinjer for eierskap og infrastruktur for samfunnsdata. På den andre siden er det tilsvarende viktig å iverksette rammer for personvern og databeskyttelse. Disse tiltakene bør sees på som komplementære og ikke motstridene. Det indiske utkastet til databeskyttelses-lovgivning og elementene knyttet til samfunnsdata i utkastet til e-handelspolitikk fremhever og uttrykker slik komplementaritet.
Teksten ble først publisert av ALAI.
Oversatt av Kaja Bakke, styremedlem i Attac Norge.
Teksten er publisert på Attac.no
Parminder Jeet Singh
Parminder Jeet Singh er administrerende direktør for IT for Change, og leder organisasjonens arbeid innen internasjonal styring, e-styring og utvikling i den digitale tidsalderen. På globalt nivå har han spilt en stor rolle i å forme en sørlig diskurs om global internettstyring, og en positiv rettighetsorientert tilnærming til nettprat. Han er stiftende medlem av tre viktige globale koalisjoner i Internet Governance Domain - Just Net Coalition, BestBits og Internet Rights and Principals Coalition. Han leder også sekretariatet til Internet Social Forum, et tematisk forum for World Social Forum.
