Innlegget sto på trykk i VG 1. mars
Skrevet av Anniken Storbakk, sekretær for Handelskampanjen og representant i handelsutvalget i Spire, og Aksel Nærstad, seniorrådgiver i Utviklingsfondet og styremedlem i Handelskampanjen
Fagsjefen i den liberale tankesmia Civita, Marius Doksheim, er i sin kronikk i VG 18/2 så ivrig i sin propaganda for økt frihandel at det bildet han presenterer av verden blir veldig enkelt og til tider feilaktig. I tillegg hopper han bukk over sentrale utfordringer med de nye frihandelsavtalene vi står ovenfor i dag. Det er behov for fakta og motforestillinger.
Frihandel og utvikling
Den industrialiserte delen av verden og en del utviklingsland har hatt en enorm økonomisk vekst. Det har ført hundrevis av millioner mennesker ut av fattigdom, og mange lever i en situasjon som svært få kunne drømme om for 100 år siden. Internasjonal handel har spilt en viktig rolle. Men det har også beskyttelse mot frihandel. Det er utdatert å hevde at frihandel fører til fattigdomsreduksjon. Verden er mye mer komplisert enn som så.
Eksport kan spille en positiv rolle i økonomisk utvikling. Vi er for internasjonal handel, men betydningen må ikke overdrives, spesielt ikke når det gjelder handel med mat. Omtrent 90 prosent av all maten som produseres, konsumeres i de landene den produseres. Kenya regnes som et av de mest vellykkede landene i Afrika når det gjelder eksport av landbruksprodukter. Men bare omtrent 3 prosent av bøndene er engasjert i produksjon for eksport. Det viktigste for landbruket i utviklingsland er å styrke produksjonen for lokale og nasjonale markeder.
Doksheim har rett i at WTO står veldig stille, men det er ikke bare pga. rike lands subsidier. Utviklingsland krever en spesiell behandling siden de er på et annet utviklingstrinn. En vesentlig del av sammenbruddet i WTO i 2008 var fordi USA ikke tillot at utviklingsland kunne ta i bruk en beskyttelsestoll (SSM) ved for stor import eller lave verdensmarkedspriser (for å beskytte fattige bønder). WTO stoppet også opp i fjor pga. at rike land ikke ville tillate India å subsidiere fattige bønder og garanterte at de fikk solgt sine produkter til et nasjonalt matsikkerhetslager.
Bevisst juks med fakta?
Doksheim skriver om handel med jordbruksvarer og mener at “Norge bør gå i spissen og åpne markeder for de fattigste landene.” Det har jo Norge gjort for lengst! Norge har i dag tollfrihet på de fleste tropiske landbruksvarer og på import fra de 48 fattigste landene i verden og 14 andre lavinntektsland. Er ikke Doksheim klar over det, eller driver han bevisst villedning av leserne?
Er vi enige om noe?
Til tross for store uenigheter mellom Doksheim og oss, så er vi antagelig enige om noe – at alle former for direkte og indirekte subsidier på eksport av landbruksvarer fra rike land bør fases ut så raskt som mulig. Slike subsidier ødelegger for fattige bønder i utviklingsland og for bærekraftig nasjonal produksjon i industriland. Men Doksheim er nok ikke enige med oss i at hvert enkelt land må få rett til å bestemme nivået på og formen for støtte til produksjon av mat for nasjonalt konsum.
TTIP truer Norge
Doksheim mener frihandelsavtalen TTIP mellom EU og USA vil få positive virkninger for Norge – om den blir noe av. Det som ikke nevnes er at avtalen er svært kontroversiell og prognosene på økonomisk vekst er høyst usikre og trivielle (0.01%, 0.4%, 0.5%).
Hovedgevinsten fra avtalen er ventet å komme fra harmonisering av regelverk. Et uttalt mål er å skape standarder som kan tas i bruk av resten av verden. Vi mener det er svært udemokratisk å forhandle om globale standarder mellom to store økonomiske parter, og unngå vanskelige diskusjoner med utviklingsland i WTO. Det er også et spørsmål om disse megahandelsavtalene svekker WTO.
Standarder høres ut som enkle prosedyrer rundt eksport og import, men det involverer mye mer (mattrygghet, plante og dyrehelse, kjemikalier, kosmetikk, legemidler, sprøytemidler osv.). Det mest kontroversielle temaet er mattrygghet og omhandler hormoner i amerikansk kjøttproduksjon, og regler rundt plante og dyrehelse. Klorkylling har blitt et begrep, men det er et alvorlig eksempel på en praksis som er lov i USA der de dypper kyllingen i klor (for å bekjempe bakterier) før den sendes ut til forbruker. Føre var prinsippet er også brukt i EU for å forby genmanipulerte organismer. Dette ses på som handelsvridende av forhandlere i USA.
Harmonisering kan føre til dårligere standarder hvis den ene parten har god beskyttelse men ikke den andre.
Samkjøring og samarbeid om reguleringer er kjempeviktig i TTIP. EU foreslår at partene skal sende detaljerte planer for planlagte lovforslag til den andre parten og vise hvordan det har påvirkning på handel/evt. ingen påvirkning. Risikoen er at slike mekanismer legger hindringer i veien for nasjonale reguleringer på miljø og arbeidsforhold hvis det er et hinder for handel. Tvisteløsningsmekanismen er også en del av forhandlingene som kan åpne opp for at selskaper saksøker stater for reguleringer de mener reduserer fremtidig profitt.
Avtalen går på fundamentale politiske og demokratiske spørsmål og handler om mye mer enn enkel markedsadgang.