Kronikken sto på trykk første gang i Klassekampen, 16. mars 2021.
Vi har fått mange nye ord i disse pandemitider, som kohort, sosial distansering og R-tall. Men det tales også om vaksineapartheid. Ordet blei først brukt om de mørke sidene ved Israels internasjonale suksess. Landet var tidlig ute med å betale for langt flere doser enn folketallet skulle tilsi. Samtidig har det nektet å oppfylle ansvaret som landet, ifølge den fjerde Genèvekonvensjonen, har for å forebygge epidemier og gi behandling i okkuperte områder.
En rekke rapporter fra helsearbeidere, både i Gaza og på Vestbredden, forteller derfor om overfylte sjukehus, nye smittebølger, høye dødstall og mangel på nødvendig utstyr. Eller som Mathias Kennes, medisinsk ansvarlig for Leger uten grenser i Hebron, sier det:
«Jeg sitter igjen med den skammelige tanken at man har 60 ganger så høy sjanse for å bli vaksinert enn i Palestina, og at de mest sårbare palestinere forblir ubeskyttet. Isteden bruker Israels overskuddsdoser til et politisk spill, der andre land lokkes med vaksiner om de vil flytte ambassader fra Tel Aviv til Jerusalem.»
Men vaksineapartheid er også et dekkende begrep for hele verden.
Der har ressurssterke land i det globale nord, som USA, Storbritannia og EU, bestilt og på forhånd betalt for størsteparten av de vaksinene som hittil er produsert. Midtveis i februar opplyste FNs generalsekretær at ti land sto for 75 prosent av de administrerte dosene.
Ettersom ikke alle har like kjøpekraft, er heller ikke alle liv like mye verdt.
Samtidig som de farmasøytiske gigantselskapenes berømmes for sin innsats, har deres produksjonskapasitet vært langt mindre enn det som er nødvendig. Det er grunnen til at det var avgjørende å kapre de første dosene. Sør-Afrika og India har derfor – støttet av de fleste utviklingsland – krevd at unntaksklausulen om patenter i Verdens handelsorganisasjon (WTO) må brukes i en global nødssituasjon. Dette avviser imidlertid både USA, Storbritannia og EU – med Norge som vanlig på slep i «den store hvite flokk». Sporene fra det første tiåret med hiv og aids skremmer.
Selskapene begrunner på autopilot sitt produksjonsmonopol og patentvern med høye utgifter til forskning og utvikling. Men covid-19-vaksiner bygger på tidligere kunnskap, flerfoldige milliarder i statlig støtte og skarpe hjerner i universitetslaboratoriene. I en bedre verden – der menneskebehov går foran pandemiprofitt – ville det naturligvis ha vært en samfunnskontrakt som ga innsyn, lavere priser og samarbeid på tvers av hemmelighold og patenter. Vaksiner burde være de mestopplagte fellesgoder når liv og helse står på spill. Det er derfor internasjonale kampanjer krever en «folkevaksine» og en pool hvor all kunnskap samles i regi i WHO.
Men slike argumenter møter motstand fra en bransje som bare overgås av oljeselskapene når det gjelder lobbymakt når internasjonale regler utformes. Det er ikke tilfeldig at USAs farmasøytgiganter i fjor flyttet en stor del av sine kampanjebidrag fra det republikanske partiet til det demokratiske – siden det var sannsynlig at Joe Biden kom til å vinne valget.
Ved å bestille vaksiner tidlig, og i store kvanta, får rike land gjerne forhandlet seg til lavere priser. Mye er hemmelig, men etter en lekkasje kan Global Justice Now i Storbritannia fortelle at Uganda betaler tre ganger så mye og Sør-Afrika dobbelt så mye som det EU må ut med for en Astrazeneca-vaksine. Den samme organisasjonen omtaler løftene fra de sju rikeste landa (G7) som lite annet enn et fikenblad for global apartheid.
Alle er altså ikke med på dugnaden, og alle er ikke i samme båt. Eller som lederen i Verdens helseorganisasjon, Yedros Adhanom Ghebreyesus, har fortalt oss: Noen befinner seg om bord i lystyacht, mens andre klamrer seg fortvilt til noen vrakrester.
Den britiske bistands- og solidaritetsorganisasjonen Oxfam ga nylig ut en rapport om det de omtaler som ulikhetsvirus. Betydningen er dobbel: Virus rammer ulikt i samfunn som allerede har store forskjeller samtidig som det gjør forskjellene enda større i løpet av pandemien.
I USA og Storbritannia forteller en rekke studier oss hvordan risikoen for smitte og død følger både klasse og hudfarge, i tillegg til at det er flest kvinner i risikogrupper innafor helsevesenet og tjenestesektoren. På samme måte som her hjemme, blir det også spilt på fremmedfiendtlighet, rasisme og jakt på syndebukker, noe det tydeligvis ikke finnes noen vaksine mot.
I global målestokk ser vi også hvordan ulikhetene øker enda mer mellom det globale Nord og Sør. Det er i høyinntektsland vi finner de aller fleste som hører til den øverste prosenten av verdens superrikeste. Ifølge storbanken Credit Suisse økte disse i løpet av 2019 – altså på ett år – sin samlete formue med 15.000 milliarder dollar (!). Til sammenlikning har Covax – et globalt vaksineprogram med god norsk støtte, som med håper å få vaksinert hver femte innbygger i utviklingsland – hittil kun klart å mobilisere rundt én promille av dette.
Det burde også finnes midler til «dugnaden» fra de store pandemivinnerne: Amazon, Facebook, Google og Apple. Det er anslått at Jeff Bezos i Amazon kunne gi sine 850.000 ansatte en million kroner hver fra sin ekstraprofitt i år – slik at han «bare» ville ha sittet igjen med samme formue som ved inngangen til 2020. Hospital Corporation of America (HCA) er en av de største velferdsprofitørene i USA, og med sin store aksjepost har Thomas F. Frist jr. med nærmeste familie dobla sin personlige formue fra 7,5 milliarder dollar til 15,6 milliarder mellom 18, mars 2020 og 8. mars i år.
Det gjør ikke forskjellene mindre at det i Sør er langt færre som kan ha hjemmekontor, få digitalisert undervisning eller praktisere sosial distansering. Bare en tredel har reint vann. Kjøp av munnbind, såpe og håndsprit er ofte utafor rekkevidde. Men det som mest dramatisk øker kløfta mellom Nord og Sør, med langsiktige følger, er ulikheten i ressurser til krisepakker, sosialstøtte, arbeidsløshetstrygd eller innkjøp av vaksiner, medisiner og utstyr.
Lokale, nasjonale og globale ulikheter vil fortsette å øke når (eller hvis) pandemien er over, og når krisebevilgninger og lån skal betales tilbake i form av skatter, avgifter og innstramminger. Det er ikke bare her hjemme at vanlige folk betaler en langt høyere prosent i skatt enn rikfolk med høye inntekter og arvet formue. Etter finanskrisa i 2007–2009 har utviklingsland beveget seg i retning av ei ny gjeldskrise. Nå forverres den gjennom lavere råvarepriser og fall i overføringer fra migrantarbeidere. Långiverne har åpenbart flokkimmunitet overfor kravene om å ettergi gjeld under pandemien. De har ikke strukket seg lengre enn til litt utsetting.
Selv om internasjonale finansinstitusjoner har lempet noe på sine krav, kommer snart dagen for nedbetaling gjennom usosiale nedskjæringer og prioritering av internasjonale storbanker. Det er en dårlig oppskrift for land der pandemien allerede har brakt nye millioner ut i fattigdom og sult.
Vi har bare én bakketopp igjen, sier Erna Solberg i sine taler.
Slik er det ikke for alle.
Tore Linné Eriksen, historiker og professor emeritus i utviklingsstudier ved Oslomet.
Klassekampen, 16. mars 2021.