Kronikken sto på trykk i Dagbladet 1. juni 2021.
Av: Anniken Elise Storbakk, Generalsekretær i Handelskampanjen
Karita Bekkemellem fra Legemiddelindustrien (11 mai) bygger et narrativ om at kopimedisin er farlig, fordi det øker risikoen for falsk medisin som ikke er kontrollert av myndighetene.
Det hun ikke forteller er at falsk medisin og kopimedisin er to vidt forskjellige ting, og at et midlertidig patentunntak under Covid-19-pandemien ikke vil øke produksjonen av falske vaksiner.
Enten Bekkemellem sin sammenblanding av disse to er bevisst eller ikke, bidrar det til å svekke tilliten til kopivaksine under pandemien. Det er beklagelig siden kopivaksiner vil være helt essensielle for å øke tilgangen på vaksine både i Norge og i resten av verden.
Kopimedisin er helt essensielt for tilgang på medisin og offentlig helse da prisen for kopimedisiner kan ofte reduseres med mellom 40–60 prosent fra merkenavn-medisinen. Det er grunnen til at store internasjonale organisasjoner som Leger Uten Grenser, UNITAID, UNICEF, Global Fund og PEPFAR støtter bruken av, og selv er avhengig av, kopimedisiner for å tilby medisin og legehjelp verden over.
Falske medisiner, på den andre siden, er produkter som med vilje er laget for å etterlikne en medisin, men som ikke har noen medisinsk virkning, eller i verste fall har en feil medisinsk virkning. Dette er produkter som ikke har tillatelse for salg i markedet. Falske medisiner lages av både kopimedisin og merkenavn-medisin.
Et midlertidig patentunntak for Covid-19 produkter er fullt mulig innenfor dagens regelverk (TRIPS) og er ment å brukes i kriser – sånn som en global pandemi. Norge, som er leder av TRIPS-rådet i WTO, må ta et tydelig standpunkt i saken å støtte forslaget om et patentunntak før flere liv går tapt.
Bekkemellem sitt narrativ om at et patentunntak vil føre til kaos og falske vaksiner er ikke riktig. En kopivaksine vil måtte gå gjennom de samme standardene og godkjenninger som merkenavn-vaksinen. Den vil være helt lik – en kopi – og kan dermed bruke de kliniske dataene til merkenavn-medisinen, slik at unødvendige og tidkrevende tester på mennesker før kopien kan være tilgjengelig, kan unngås.
Et patentunntak som koordineres av WHO vil være et globalt samarbeid om å dele teknologi og kunnskap om denne essensielle vaksinen for å få slutt på pandemien.
En måte å gjøre det på er at WHO setter opp et senter for teknologioverføring, der kunnskapen om hvordan en spesifikk vaksine lages fra start til slutt læres bort til aktører som kan produsere en kopivaksine. Dette ble gjort ved utbruddet av «fugleinfluensaen» (H5N1), der WHO satte opp et slikt teknologioverføringssenter for å lære bort hvordan lage influensavaksinen.
Et slikt senter vil måtte forholde seg til patentrettigheter, så med et patentunntak vil det gjøre prosessen lettere og raskere.
Et kanadisk selskap har søkt om tvangslisens fra den kanadiske regjeringen for å produsere Covid-19-vaksiner etter at de hevder å ikke ha fått lisens fra AstraZeneca og Johnson & Johnson, slik at de kan selge vaksinene til lavinntektsland. Å søke – og i beste fall få bevilget – en tvangslisens er en tidkrevende prosess i en situasjon hvor det haster å øke produksjonen av vaksiner. Hvis vi får til et patentunntak, er det ikke nødvendig å søke om tvangslisens.
WTO erkjenner at det finnes eksisterende kapasitet for å øke vaksineproduksjonen i utviklingsland. Men de trenger teknologioverføring og rett til å produsere.
En mulighet som Leger Uten Grenser internasjonalt ser på innen mRNA-teknologien, er at produsenter som er basert i eksempelvis India, Sør-Afrika, og Kina og som produserer biologiske produkter (men ikke nødvendigvis vaksiner), kan starte opp produksjon av mRNA-vaksinen. De vil selvsagt trenge teknologioverføring, men dette vil åpne døra for ny produksjonskapasitet.
Vi må ikke gjenta feilene fra 2020 – hvor det ble pøst milliarder av offentlige midler inn i utvikling av Covid19-vaksiner – uten at det ble satt noen krav på disse midlene, som er helt nødvendige for å oppfylle løftet om solidaritet og gjøre vaksinen til et globalt fellesgode. Et slikt krav er at teknologi som utvikles med offentlige midler må være åpen og deles med for eksempel WHO sitt teknologidelingsbasseng (C-TAP).
At norsk legemiddelindustri, i et svar på et patentunntak og globalt samarbeid, prøver å svekke tilliten til kopimedisin i en slik global krise som Covid-19-pandemien, er ikke bare kunnskapsløst. Det er også potensielt livsfarlig.
I ei tid da mange mennesker i lavinntektsland dør fordi de ikke får tilgang på vaksiner og hvor den såkalte «vaksineskepsisen» i vestlige land er stor, er det ekstra viktig med en redelig debatt, som bygger på fakta og tidligere erfaringer.
Det er ytterst prekært at Norge – som er leder av TRIPS-rådet i WTO – støtter forslaget om et patentunntak slik at teknologioverføring og produksjon av billige kopivaksiner kan sette i gang og redde liv.
