Kronikk publisert i Nationen 28.8.17
Produksjon av spiker og telefoner kan foregå de fleste steder i verden, helt uavhengig av klima og årstider. Mat derimot er vi alle helt avhengige av, og matproduksjonen er avhengig av de naturgitte forholdene.
Menneskeheten står overfor store utfordringer knyttet til matproduksjonen. Det er omtrent 795 millioner mennesker som sulter, og 2 milliarder som lider av såkalt ‘skjult sult’ – mangel på vitaminer og mikrostoffer. Fram til 2050 vil verdens befolkning antagelig øke med to milliarder mennesker. Samtidig ødelegges naturressurser som matproduksjonen er avhengig av.
Hvert år reduseres verdens landbruksareal med et område på størrelse med Østerrike. Det biologiske mangfoldet innen landbruket er redusert med omtrent 70 prosent de siste hundre årene, og klimaendringene med økt ekstremvær vil kunne få dramatiske negative konsekvenser for matproduksjonen.
Heldigvis er det også mye positivt å bygge på. Det er store muligheter for å redusere tap av mat og å produsere nok og sunn mat på bærekraftige måter til en voksende befolkning. Men endring av regler for internasjonal handel er en av forutsetningene for at det skal skje. I desember skal viktige regler for internasjonal handel med landbruksvarer behandles på ministerkonferansen i Verdens handelsorganisasjon, WTO. Hva vil norske myndigheter gå inn for da?
Regelverk for internasjonal handel med mat burde ha som utgangspunkt at det skal bidra til å sikre lokal produksjon av nok og sunn mat på bærekraftige måter.
Lokal matproduksjon over hele verden trues på grunn av mangel på støtte og beskyttelse slik at den utkonkurreres av billigere importvarer. De er billigere blant annet fordi bidrag til klimaendringer, utpining av jord og ødelegging av det biologiske mangfoldet ikke har noen prislapp. I tillegg er reglene for hvilke subsidier som er tillatt, så skjeve og urettferdige at de fleste ikke tror det kan være sant.
Norge er nå helt avhengig av import av mat. Målt på kaloribasis blir rundt 60 % av maten vi spiser importert. Sett i lys av den globale situasjonen og framtidsutsiktene for matproduksjon, er det meget betenkelig. En sterk økning i norsk sjølbergingsgrad for mat bør være et viktig mål.
Regelverk for internasjonal handel med mat burde ha som utgangspunkt at det skal bidra til å sikre lokal produksjon av nok og sunn mat på bærekraftige måter. Dessverre er regelverket i WTO sterkt preget av nyliberalistisk ideologi og en grunnleggende tro på at markedet best kan svare på de utfordringene en står overfor. Regelverket er også skreddersydd for å tjene interessene til industrilandbruket i rike land. Det er behov for en annen kurs. Politisk styring er nødvendig for å sikre en bærekraftig matproduksjon som kan produsere nok og sunn mat til verdens befolkning.
I sentrum for stridighetene for forhandlingene i WTO nå om handel med landbruksvarer står det indiske programmet der myndigheter tilbyr fattige småbønder en fast pris for å kjøpe mat til matlagre for å kunne gi eller selge mat billig til fattige. Programmet bidrar både til å bedre fattigbøndenes kår og til å redusere sult. Det når ut til 800 millioner mennesker og koster ca. 21 milliarder USD per år.
På grunn av at oppkjøpet er til faste priser, regnes forskjellen mellom prisen som regjeringen betaler bøndene, og markedsprisen i 1986–88, som subsidier i henhold til WTO-regelverket. Med sitt program bryter India da grensa på 10 prosent subsidier. Regelverket er helt sjukt!
Mens Indias program bryter regelverket i WTO, er USAs program helt lovlig innenfor det samme regelverket.
USA har også et program for matsikkerhet for fattige i USA. Programmet koster nesten fire ganger så mye som Indias program, og det omfatter ca. 6 prosent av antall mennesker som det indiske programmet støtter. Mens Indias program bryter regelverket i WTO, er USAs program helt lovlig innenfor det samme regelverket. Grunnen er at USAs program er å gi matkuponger eller kontanter til de fattige som de kan kjøpe mat for, mens Indias program går til å støtte bønder og kjøpe opp mat som så gis bort eller selges til under markedspris til de fattige.
Prinsippet om matsuverenitet bør ligge til grunn for regelverket for handel med mat. Matsuverenitet innebærer at alle land – inklusiv Norge – må ha rett til å bestemme graden av og formene for beskyttelse og støtte til bærekraftig produksjon for nasjonalt konsum, og samtidig tiltak mot at subsidierte varer fra andre land ødelegger markedene for bærekraftig produksjon. Matsuverenitet innebærer også at bønders rettigheter til frø, jord og vann må respekteres og sikres, og at forbrukere må ha muligheter til å kjøpe sunn og lokalprodusert mat.
Alle de norske partiene bør før stortingsvalget si klart ifra om hva de mener om internasjonale handelsregler for mat og andre landbruksprodukter. Støtter de at alle land må ha rett til å støtte og beskytte lokal og nasjonal matproduksjon for egne markeder, og at ingen land skal ha rett eller mulighet til å ødelegge andre lands produksjon av mat gjennom dumping eller andre tiltak?
