På trykk i Vårt Land 14. juni 2016.
TISA-avtalen om tjenester (Trade in Services Agreement) bryter med internasjonalt samarbeid i Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Forrige uke møttes TISA-ministrene i Geneve. Utenriksminister Børge Brende var der – hvis noen skulle lure på hvor han er. Utviklingslandene blir holdt utenfor. Dette får konsekvenser både for Norge og for bærekraftig utvikling.
Gjennom hele 2000-tallet har utviklingslandene stoppet en tjenesteavtale innenfor WTO. Særlig små vestafrikanske land krevde politisk handlingsrom på tjenester som helse, utdanning, vann og energi. Nå står utviklingslandene på sidelinjen mens de ser de rikeste landene lager reglene for dem.
At Børge Brende og de andre TISA-ministrene møtes betyr to ting: Avtalen er viktig, og den er snart ferdigforhandlet. Det haster å stoppe den. Både for vår egen del og for utviklingslandene som fikk stoppet en slik avtale i WTO. Uruguay og Paraguay har allerede trukket seg.
Når den norske regjeringen forklarer hvorfor de ønsker handelsavtaler utenfor WTO fremmes «norske interesser» som det mest sentral argumentet. I debatten om tjenesteavtalen TISA er det kun norske eksportbehov og norsk næringsliv i utlandet som blir nevnt som viktige for Norge.
Stort politisk handlingsrom for utviklingsland er en av de viktigste verktøyene for utvikling
Her har politiske partier og sivilsamfunnet en glimrende mulighet til å diskutere hva som skal defineres som «norske interesser».
Stort politisk handlingsrom for utviklingsland er en av de viktigste verktøyene for utvikling. Forhandlingsposisjonen til utviklingsland er sterk i WTO. Fordi man forhandler i blokker er ikke enkeltland avhengig av individuell forhandlingsmakt vis a vis større økonomier. Norges mål er å inkludere TISA-avtalen i WTO. Dette vil skape et stort press på utviklingsland om å godta en avtale de ikke er med og forhandler om. De blir tvunget til å spise sine seire.
TISA-forhandlingene foregår mellom mellominntektsland og rike land. Men Norge er bedre tjent med å delta i forhandlinger som også inkluderer fattigere land. Dette gir Norge en mulighet til å ta modige politiske valg, som gagner oss selv så vel som utviklingsland.
De fleste land i verden trenger de virkemidlene vi er i ferd med å ta fra dem i TISA-avtalen.
Debatten om TISA-avtalen i Norge er alt for snever. Den handler om hva vi skal beskytte i Norge. Men debatten må også handle om hva TISA-avtalen gjør med utviklingspolitikken og fattige lands behov. De fleste land i verden trenger de virkemidlene vi er i ferd med å ta fra dem i TISA-avtalen.
Norge kan forhandle seg fram til nasjonale unntak i TISA-avtalen. Samtidig bidrar vi til å begrense politisk handlingsrom ute. Norsk beskyttelse hjemme og mindre offentlig styring i fattigere er to sider av samme TISA-mynt, dersom regjeringen får det som de vil.
Heldigvis har vi hatt modige politikere som har en langt mer bærekraftig holdning til utvikling og internasjonalt samarbeid.
Fire gode eksempler viser hvorfor Norge må sitte på samme side av bordet som utviklingslandene:
- Norge har hatt en nøkkelrolle i å snu vanskelige forhandlinger hvor interessekonfliktene har vært store mellom land i Nord og utviklingsland. Norges allianse med utviklingsland fikk EU til å skifte side i de fire år lange forhandlingene om biotrygghetsprotokollen (Montreal 2000). Til slutt var 128 land enige om å beholde det nasjonale handlingsrommet på genmodifisert mat og genmodifiserte planter
- En tilsvarende rolle spilte Norge i Roma på en konferanse i regi av FAO i november 2001, hvor 116 land ble enige om å sikre bønder og planteforedlere en tryggere stilling i forhold til dem som har tatt patent på genmodifiserte frø eller frø-gener.
- På FN-toppmøtet om bærekraftig utvikling i Johannesburg i august 2002 var Norge sterkt delaktige i å få en blokk på hele 100 land (inkl. EU-landene) til å hindre at framtidige miljøavtaler skulle underlegges WTO-regelverket. Dette elementet var det først bare Norge og Etiopia som reagerte på – mens USA, EU og den store u-landsblokken (G77) sto på den andre siden. Slaget syntes tapt, men iherdig innsats fra norske forhandlere fikk Sveits og enkelte u-land til å bryte ut. Etiopia fikk deretter hele u-landsblokken til å snu. Norge snudde Sverige og Danmark, og med dem støttet til slutt hele EU-deligasjonen Norge og Etiopias posisjon.
- På et plenumsmøte under WTOs ministermøte i Hong Kong i 2005 trakk Norge som første i-land alle krav om markedsretting av tjenester til de minst utviklede landene og alle krav til utviklingsland innen sentrale offentlige tjenester som vann, utdanning og strømnett. Det er en anerkjennelse av at utviklingsland skal få mulighet til å bruke de samme virkemidlene som Norge har gjort, som har stått i regjeringserklæringene både til den rødgrønne regjeringen og til den borgelige regjeringen.
TISA-forhandlingene gir ikke rom for initiativ som dette. Forhandlingene foregår uten noen form for offentlig korrektur og åpenhet om ulike synspunkter. Norske myndigheter rapporterer om «stabil fremgang i forhandlingene». Men en slik forhandlingsdynamikk er det ikke mulig for Norge å føre en annerledes utviklingspolitikk.
Å støtte WTO som en arena for multilaterale handelsavtaler er en anerkjennelse at at vi lever i et globalisert og internasjonalt samfunn. For øyeblikket trengs det klare politiske stemmer for å forsvare internasjonalt samarbeid i handelspolitikken.
Skrevet av Petter Slaatrem Titland, leder i Attac