- Regjeringen har nektet for at TISA-avtalen åpner opp for investor-stat-domstolen, slik som i TTIP-avtalen.
- Ny lekkasjer viser at TISA-avtalen inneholder flere verktøy for å få investor-stat-domstol til å gjelde for TISA-landene.
- Lekkasjene viser at Norge og EU vil ha mer kontroll over viktige klausuler, mens USA presser på for mindre politisk styring
Hva er handelsavtalen om tjenester, TISA? Dagbladet har hatt to kronikker om TISA fra Attac. Les fra fredag forrige uke her, og en tidligere introduksjon her. Les også om hva tjenester gjør i handelsavtaler hos Handelskampanjen.
Hver gang Wikileaks publiserer lekkasjer fra TISA-avtalen avslører de urovekkende informasjon om handelsavtalen Norge er pådriver for.
TTIP-avtalen har nesten blitt stanset på grunn av den enorme motstanden mot den såkalte investor-stat-domstolen, såkalt ISDS (Investor State Dispute Settlement). Denne domstolen er en slags privat domstol, hvor selskaper kan saksøke stater mot regler som bryter med handelsavtalene. Les mer om ISDS her.
Regjeringen har understreket en rekke ganger at TISA-avtalen ikke kommer til å inneholde en slik domstol. Samtidig ønsker Solberg-regjeringen nettopp en slik domstol i handelsavtaler med enkeltland, såkalt bilateral handelsavtale (BIT). Les mer om domstolen her.
Hva gjelder for TISA-avtalen? Fra før av visste vi at partene ønsker en stat-stat-domstol. De nye lekkasjene viser at avtalen får en ordning som baserer seg på tvistepanelet i Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Men i TISA-avtalen kan man miste muligheten til å anke. En ankemulighet er viktig for innsyn og transparens, men USA nekter å ha ankemulighet med i avtalen.
Er du i Oslo? Kom på folkemøte om handelsavtalene fredag 16. september på Dattera til Hagen!
Utfordre TISA avtalen i privat domstol
Faren er at brudd på TISA-avtalen kan utfordres i andre private domstoler gjennom de bilaterale investeringsavtalene. En investor kan bruke brudd på TISA-forpliktelser som en del av sine argumenter for at forventninger om “rettferdig likebehandling” har blitt krenket. Rettferdig likebehandling er et ekstremt diffust begrep fra avtaletekstene som brukes av ISDS-advokater for å vinne saker i investors favør. Et annet diffust begrep er partenes rett til å gå til sak dersom de mener “rimelige forventninger” til avtalen har blitt brutt.
I teorien skal det være vanskelig å dra ISDS inn i TISA-avtalen siden TISA-landene ikke har skrevet under på at de ønsker en investor-stat-domstol. Men det er nettopp breie tolkninger og flytting av klausuler mellom avtaler som i praksis gjør at selskapsadvokatene kan teste hvor langt de kan kan strekke strikken.
Vi må derfor regne med at muligheten er der og at det kommer til å bli å bli forsøkt. Internasjonal rett er sjelden, om noen gang, vanntett.
Tusenvis av avtaler utgjør et enormt nettverk
Selv om det er TISA-avtalen og TTIP-avtalen det er mest debatt om akkurat nå, finnes det tusenvis av handelsavtaler som til sammen utgjør et enormt nettverk av forpliktelser og begrensninger av politisk handlingsrom. Handelsavtaler har blitt mer standardiserte, snakker det samme språket og har de samme målene: Mindre politisk styring og mer makt til markedet. Ulike handelsavtaler gjør ulike «jobber». TISA-avtalen lager regelverk for tjenester, mens TTIP-avtalen gjelder regelverk for varer, blant annet. Mens disse avtalene ikke er ferdigforhandlet, finnes det tusenvis av avtaler både mellom enkeltland og mellom landene i Verdens Handelsorganisasjon (WTO).
Med tiden har klausulen “Most favoured nation” blitt en av de mest sentrale klausulene i en handelsavtale. Det betyr at du alltid må tilby et land de samme eller bedre vilkår du har gitt andre. Det kan høres rimelig ut, men i praksis betyr det at investorer kan snekre sammen innhold fra forskjellige handelsavtaler og presse fram gode vilkår for sitt selskap når det skal operere i et land.
TISA-lekkasjen i dag viser at det er uenighet om hvor langt denne klausulen skal gjelde i TISA-avtalen. Norge vil begrense den, USA vil utvide den. I det virkelige liv har dette store konsekvenser for politisk handlingsrom.
En ettertraktet domstol
Investor-stat-domstolen er den mest ettertraktede delen av en handelsavtale, og kan bli dekket av “Most favoured nation”-klausulen. Her hjemme er NHO den største tilhengeren av en slik domstol.
Da Handelskampanjen advarte om investordomstolen i BIT-avtalen reagerte alle opposisjonspartiene på Stortinget. “Vi vil ikke outsource politisk makt”, var KrFs kommentar til Aftenposten.
Etterpå ble det stille. Det gikk et år uten at vi hørte noen ting.
“Regjeringen vil legge lokk på saken og la debatten dø ut”, var Attacs kommentar et år etter at debatten stilnet.
I høst har Handelskampanjen etterspurt informasjon om hvordan regjeringen skal vedta BIT-avtalen og den tilhørende domstolen. Motstanden har gjort at hele arbeidet med BIT-avtalen har blitt forsinket.
Svaret vi fikk fra Nærings- og fiskeridepartementet var at BIT-avtalen trer i kraft i det Norge finner et land å inngå en slik avtale med. Når forhandlingene er ferdig, skal avtalen legges fram for Stortinget.
Dette er den samme argumentasjonen vi møter i TISA-debatten. Ingen mulighet til innflytelse, til tross for at Stortinget er sterkt uenig i mindretallsregjeringen. Ingen forutsigbarhet og åpenhet, kun “take it or leave it” i Stortinget, uten debatt og innsyn underveis.
Dagens lekkasjer fra Wikileaks viser ikke bare hvor lite vi vet om TISA-avtalen. Den sier oss også noe om hvor lite oversikt vi har over TISA-avtalens samspill med andre handelsavtaler. Felles for dem alle er hemmeligholdet, og kravet vårt vil derfor alltid være det samme: Mer åpenhet og en reell demokratisk behandling av handelsavtalene. Med en åpen behandling av TISA-avtalen vil den aldri bli signert.
