Næringsminister Jan Christian Vestre mener den amerikanske satsingen er proteksjonistisk. Men når regjeringen ikke støtter opp om lokal industri, så kan hele havvindsatsingen ende opp med å gå til utenlandske selskap som allerede er etablerte i teknologien. Vestre sier i Klassekampen 25. februar at han er bekymra for det amerikanske programmet Inflation Reduction Act (IRA) og argumenterer for at det er proteksjonistisk og at et antatt subsidiekappløp går utover skattebetalerne.
IRA-programmet legger opp til nasjonal industriproduksjon gjennom subsidier, skattekutt og lån. Selskaper som operer i USA kan få ytterligere fordeler hvis produksjonen og/eller råvarene er lokale. Ofte legges slike programmer opp til at en viss prosentandel skal være lokal. Hensikten med kravet om en andel lokale varer er å bygge opp en industri lokalt og få selskaper til å etablere seg.
Vestre sier regjeringen først og fremst må delta med lån og garantier. Subsidier blir for risikofylt for skattebetalerne, mener han.
Tilnærmingen til næringsministeren er svært snever. Hvis det ikke settes noen krav til investeringer kan vi fort ende med at utenlandske selskap setter i gang havvind-produksjon og at eierskapet, kunnskapen, råvarer, teknologi og mulig også de ansatte er utenlandske. Hvordan skal vi da bygge en grønn omstilling i Norge? Vi ender opp med å kjøpe tjenester fra det frie markedet.
Dessverre er det slik at dagens handelspolitikk er veldig prega av nyliberalismen som setter stramme rammer for hva som ses på som bra og ikke bra for industri, investeringer og markedet. I flere WTO-tvistesaker blir land anklaget for å ha industriprogrammer som gir subsidier, faste energipriser til selskaper med konsesjon, og/eller at en andel av varer og tjenester må hentes lokalt.
En slik tvistesak ble ført mot Canada sitt industriprogram. Ontario-programmet i Canada ble i 2013 utfordra av EU i WTO. EU hevda at Canada ga ulovlige subsidier som grep inn i markedet, og at fordelen for lokale selskap var konkurransehindrende. Ontario-programmet skulle gi insentiv til produksjon av grønn energi og skape lokale jobber. Et element i programmet var et krav om at en andel av produksjonen brukte lokale varer (favoriserer selskaper som etablerer seg der) hvis selskapene skulle få fordel av de langsiktige garanterte markedsprisene for energi (tosidige differansekontrakter). Formålet med dette kravet var å få til produksjonen av nye fornybare energiproduksjonsanlegg og å skape arbeidsplasser, som ellers ikke ville ha eksistert i Ontario.
Her i Norge sier regjeringen at en vellykket industriutvikling forutsetter utdanning og kvalifisering av tilstrekkelig norsk arbeidskraft og positive lokale ringvirkninger. Hvordan de positive lokale ringvirkningene skal oppstå, er uklart. Handelsteorien bak WTO legger til grunn – eller antar – at det vil skje. Slik fungerer ikke verden.
Politikk som tar sikte på å kople sammen handling for klima med å skape lokale jobber eller lokal industri, virker logisk i klimakampen. Men krav om lokalt innhold blir ofte tolka i Verdens handelsorganisasjon (WTO) som å bryte med reglene, med argument om at det diskriminerer utenlandske aktører. Faktorer som miljøgevinst av kortere verdikjeder er ikke innafor forståelsesrammen og prinsippene til WTO. Ei heller argumentet om at verden trenger en rask omstilling for å nå klimamålene.
Enten må vi tolke de globale handelsreglene slik at en sånn politikk er mulig (eventuelt at det er rom for unntak for fornybar energi og klimaomstilling), eller så må vi få på plass handelsprinsipper som er relevante for de utfordringene vi står ovenfor i dag og framover.
Vi trenger politikk for sirkulær økonomi, kortere verdikjeder og lokale jobber, ikke bare økt vekst og internasjonal konkurranse.
Denne teksten ble originalt publisert i Klassekampen 03.03.2023 av generalsekretær Anniken Storbakk.