I år var 1 og en halv dag av forumet reservert til WTO, mye større andel av møtet enn det har vært tidligere. Det er kritikkverdig at en så stor andel av et møte som skal skape dialog mellom forskjellige samfunnsaktører er styrt av WTO selv.
Dette forumet skal være åpent for sivilsamfunnet, men kostnaden assosiert med å være med, kombinert med at WTO får en stadig økende rolle, og sivilsamfunnet en stadig minkende rolle, gjør at Public Forum bidrar til problemet med manglende innsyn i WTO i stedet for å være en del av løsningen.
WTOs fiskerisubsidieavtale er fortsatt et viktig tema på Public Forum. Denne avtalen er så langt ratifisert av 17 land, og WTO trenger at to tredjedeler av medlemslandene ratifiserer avtalen for at den skal tre i kraft. Det er derfor helt avgjørende for WTO at flere land ratifiserer denne avtalen. Denne avtalen skal behandles på Stortinget her i Norge i løpet av høsten, ifølge Norges ambassadør til WTO.
Fiskerisubsidieavtalen vil, om den trer i kraft, innebære strenge rapporteringskrav for å kunne fortsette å gi subsidier til fiskeri. Dette gjør det lettere for land med sterke økonomier å fortsette å gi subsidier, mens utviklingsland kommer til å slite mer. I tillegg er alle forslag til spesiell og differensiert behandling tidsbegrenset. Det er heller ingen forskjell på subsidier til store og små båter, til tross for at store båter driver mer overfiske.
Bærekraft i WTO virker til å bære veldig lite reell mening, og blir til en utvannet versjon der frihandel er løsningen, ikke problemet. Det er ingen vilje til å begrense handel for å løse klimakrisen, eller tanker om hvor vi skal skaffe ressurser til evig ekspansjon fra.
Mens forumet i 2021 var overraskende kritisk til egen politikk, er vi etter fjoråret og i år tilbake til trenden med at WTOs Public Forum gjør lite for å demokratisere WTO.
