Kronikken sto på trykk i Klassekampen 10 november 2014
Skrevet av Åshild Olaussen, Unio
Forhandlingene om frihandelsavtalen Tisa har ikke fått de store overskriftene i media. Derfor er det viktig at fagbevegelsen, og organisasjoner setter søkelys på de forhandlingene som pågår og bidrar til folkeopplysning – så vel som folkevalgtopplysning – om hva en frihandelsavtale som Tisa er, og mulige konsekvenser av denne.
Men det er forskjell på folkeopplysning og skremselspropaganda. I Klassekampen 30. oktober skriver Helene Bank, Heming Olaussen og Petter Slaatrem Titland at Tisa vil hindre Norge i å beholde en sterk offentlig sektor: «Vi er i ferd med å forplikte oss til å konkurranseutsette og tvangsprivatisere tjenestene som holder samfunnet vårt sammen».
Men de unnlater å opplyse om at norske myndigheter eksplisitt har listet opp alle de ulike tjenesteområdene der Norge vil beholde retten til å kunne gi særskilte vilkår som for eksempel offentlig støtte og finansiering. Blant disse finner vi ulike former for helse- og sosialtjenester, utdanning, elektrisitetsdistribusjon, audiovisuelle tjenester med flere – og posten, som de bruker som et eksempel på de verst tenkelige konsekvenser.
Informasjonen om Norges posisjoner er ikke så superhemmelig som Bank, Olaussen og Slaatrem Titland skal ha det til. Det norske åpningstilbudet ligger for eksempel på Utenriksdepartementets hjemmesider. Videre stemmer det ikke at det bare er NHO som har kontakt med Utenriksdepartementet om Tisa-forhandlingene. Hovedorganisasjonen Unio har det siste året blitt invitert regelmessig til møter for å bli informert om forhandlingene, og kunne komme med spørsmål og innspill til Norges forhandlere. Også LO og Fagforbundet har deltatt på flere av disse møtene.
Når dette er sagt: Det er i aller høyeste grad viktig at det rettes kritiske søkelys på handelsavtaler som Tisa og TTIP. Tisa-avtalen har både et formål og en dynamikk som innebærer et press mot stadig høyere liberaliseringsnivå for handel med tjenester. Og avtalen skiller i utgangspunktet ikke mellom private og offentlige tjenester. Det beste hadde vært om offentlige tjenester ikke var en del av avtalen. Men slik situasjonen er nå, hvor forhandlingene er i full gang, er det viktig at vi sikrer at Norge bruker de mulighetene avtalen gir. Da er vi best tjent med en redelig og opplyst debatt.