Alvorlige prosessuelle mangler:
Ministermøtet som ble holdt i Genève fra 12 til 17 juni hadde alvorlige prosessuelle mangler. De aller fleste ministrene gikk rundt i gangene mens bare noen var invitert inn i forhandlingene, og når avtalene ble vedtatt er det uklart om landene hadde tid til å analysere dem før de ble vedtatt.
Generaldirektøren ble kritisert for å tillate forhandlinger der bare noen land er invitert (såkalte grønne-rom). Hennes svar på kritikken var at slike små grupper ikke er noe problem, og at det måtte bli slik pga Ukraina-krigen da noen land ikke vil være i samme rom som Russland.
‘Grønne-rom’ forhandlinger er ikke noe nytt i WTO, men det er tydeligvis en praksis generaldirektøren ikke ser noen problemer med.
Vi mener at små gruppe-forhandlinger er en vanlig del av større forhandlinger som involverer mange parter. Men hver gruppe må være åpen for representanter for alle, og det som besluttes i de små gruppene må være åpent for diskusjon i plenum. I de fleste organisasjoner er den en klar hierarkisk struktur med grupper under plenumsmøtet, og bare plenumsmøtet kan ta beslutninger.
Men i WTO er ‘grønne-rom’ forhandlinger ofte begrensa til økonomisk mektige land, og resultatet av forhandlingene er presentert som en ferdig avtale som plenum må vedta.
Utsatt flere ganger
De ministrene som var på innsiden av de grønne-rommene klarte ikke å bli enige innen tiden som var satt, så konferansen ble utsatt med 1 dag. Når ministrene ble invitert inn i plenumsmøtet kl 03:00 om natta den 17 juni for å vedta avtalene, er det naturlig å spørre om disse ministrene har hatt god nok tid til å analysere tekstene. Ifølge WTO-regler skal ministrene ha tilgang på teksten 12 timer før.
Handelskampanjen har sendt brev til Utenriksdepartementet for å høre når den norske delegasjonen fikk tilgang på tekstene.
Beslutninger:
WTO ministerkonferansen MC12 vedtok en:
1) Beslutning på TRIPS-avtalen: denne gjør ikke stort mer enn hva som allerede ligger i TRIPS avtalen, og kommer ikke til å gjøre land i stand til å produsere vaksiner. Beslutningen omfatter ikke medisin og tester. Se mer detaljer under.
2) en avtale på fiskerisubsidier:
Det var mye usikkerhet rundt om det kom til å bli en avtale på fiskerisubsidier. I den endelige teksten ble artikkelen knytta til 'overkapasitet' fjerna. Artikkelen var kontroversiell fordi det kunne potensielt stoppe mye offentlig støtte til forbedring av fiskeflåten også i land som ikke har fått bygd opp en flåte.
Det ble vedtatt en avtale om forbud mot subsidier til ulovlig, urapportert og uregulert fiske, subsidier til overfiska arter, og forbud mot subsidier til fiske på åpent hav utenfor kompetanseområdet til regionale fiskeorganisasjoner.
Avtalen er ubalansert da den ikke tar høyde for det historiske ansvaret rike land har for overfiske. Utviklingsland har fått små unntak (2 år) før de skal implementere avtalen og rapportere til WTO.
Avtalen mangler forpliktelser på teknisk assistanse og kapasitetsbygging som utviklingsland og de minst utvikla landene trenger for å nå kravene i avtalen.
3) En erklæring på matsikkerhet med prinsipper og intensjoner om at et fritt marked er bra for matsikkerhet. Det ble ikke noe utfall for utviklingsland som har krevet siden 2017 en permanent løsning som tillater matvarelagerprogrammer for matsikkerhet.
4) Erklæring om Verdens matvareprogram om at land ikke skal innføre eksportrestriksjoner på mat som kjøpes av matvareprogrammet.
5) Arbeidsprogram på e-handel: denne saken var under konflikt under ministermøtet og flere utviklingsland ville fjerne en regel som sier at land ikke kan innføre avgifter på elektroniske overføringer. Dette fordi det er en økende sektor og de taper inntekter i statskassa. Her har det for første gang blitt lagt inn språk om at forbudet mot avgifter avsluttes hvis det ikke fornyes til neste ministermøte.
6) Ministermøte MC12 resultatdokument: denne erklæringen åpner for å starte diskusjoner om WTO reform under ledelse av Hovedrådet
7) Erklæring om WTOs respons på pandemien: bare intensjoner og prinsipper om at et fritt og stabilt marked er viktig for å håndtere pandemien.
Alle erklæringene og avtalene fra MC12 ligger her: https://www.wto.org/english/thewto_e/minist_e/mc12_e/documents_e.htm
Oppsummert: Det er ikke stort WTO-landene ble enige om på ministermøtet. På flere områder kan det være en god ting siden det kan ligge virkelig dårlige avtaler på forhandlingsbordet. Men når det gjelder å sette til side patenter og andre immaterielle rettigheter, kunne WTO-landene ha vist at WTO fortsatt var relevant, men det opprinnelige TRIPS-waiver forslaget ble blokkert av spesielt Sveits, EU og Storbritannia.
Beslutning på TRIPS-avtalen
Beslutningen fra ministermøtet er ikke en waiver i betydningen slik Sør-Afrika og India foreslo i oktober 2020 om en brei waiver for å sette til side TRIPS forpliktelser for å kunne produsere og gi tilgang på COVID-19 helseprodukter.
Den breie waiveren ble tapt når EU foreslo med sitt motforslag å bare fokusere på en del av regelverket på tvangslisenser, som til slutt ble grunnlaget for tekstforhandlingene i WTO.
Beslutningen fra ministermøtet tillater at utvalgte land kan bruke patentene på en vaksine uten å spørre patentinnehaver (tvangslisens), og de kan bruke flere måter for å gjøre dette gjennom eksempelvis ‘executive order’, unntaksbeslutning, beslutning fra myndighetene eller administrativt. Dette kan hjelpe litt og gjøre at tvangslisenser er lettere å utstede, men beslutningen fra ministermøtet utvider ikke det juridiske handlingsrommet som landene allerede hadde i TRIPS avtalen.
Hvem kan bruke: Beslutningen på TRIPS-avtalen gjelder bare for utviklingsland (fotnote 1). Det begrenser altså at utvikla land kan sende vaksiner til utviklingsland under denne beslutningen. Og merkelig nok så står det i beslutningen at land med eksisterende produksjonskapasitet oppfordres til å erklære at de ikke skal bruke beslutningen. Dette er land som det er mest sannsynlig at hadde kommet til å bruke beslutningen. Hvis målet er å øke produksjon og tilgang på vaksiner, så er det viktig at alle land som har produksjonskapasitet kan bruke avtalen.
Waiver artikkel 31f: I paragraf 3(b) er den lille fremgangen som ligger i hele avtalen. Den setter til side artikkel 31f i TRIPS avtalen som sier det ikke er lov å eksportere produkter under tvangslisens. Det skal nevnes at det allerede er laget et unntak for den regelen (artikkel 31bis) i 2005.
Re-eksport: paragraf 3(c) fraråder re-eksport. Det er ikke særlig nyttig når målet er å bekjempe en pandemi og vaksiner sendes fra et sted til et annet.
Forretningshemmeligheter: I paragraf 4 står det bare det som allerede står i TRIPS avtalen, nemlig at land ikke skal hindres i å raskt tillate produkter under denne beslutningen å nå markedet. Men den sier ingenting om at land kan kreve tilgang på forretningshemmeligheter som er essensielt i vaksineproduksjon (både kliniske tester, og informasjon om prosess og ingredienser).
Omfanget: beslutningen gjelder bare vaksiner. I denne perioden av pandemien hadde det vært mer nyttig at medisin og tester var inkludert.
Oppsummert: hva WTO-landene klarte å bli enige om er magert og kommer ikke til å gjøre land i stand til å produsere vaksiner. For å få til det, trengs det overføring av ‘know-how’ og forretningshemmeligheter. For fremtidige pandemier trengs det en automatisk waiver som setter til side immaterielle rettigheter når WHO erklærer en pandemi, fordi vi trenger et regelverk som fungerer, ikke forhandlinger over 2 år som ikke fører til noe som helst.