I forkant av ministerkonferansen hadde det globale sivilsamfunnet fremmet en agenda for å rette opp i det WTO til nå ikke har klart å fikse, nemlig de globale krisene. Denne uttalelsen, ” WTO Turnaround: Food, Jobs, and Sustainable Development First!” gir konkrete forslag til endringer i regulering på blant annet landbruk, tariffer og tjenester. Disse kravene er de samme kravene som utviklingsland fremmet og som ble lovet prioritet da WTO først ble opprettet.
Uttalelsen sier blant annet at det 8. ministermøtet i Verdens handelsorganisasjon (WTO) burde ha diskutert regler som kan gi regjeringer flere virkemidler til å takle globale matkriser, arbeidskriser og finansielle kriser. I stedet konkluderte ministerrådet med en ikke-bindende oppsummering, som ikke har juridisk betydning, men som viderefører WTOs beryktede historie om å ignorere den overveldende etterspørselen fra utviklingsland om å fokusere på regler som kan forbedre forhold for fattige land.
Innenfor landbruk tok sivilsamfunnet til orde for økt regulering av råvaremarkeder, regler som skulle hindre dumping av landbruksvarer fra Nord til Sør, en utvidelse av politisk handlingsrom til land i Sør slik at de får mulighet til å beskytte bøndenes livsgrunnlag, matsikkerhet og bygdeutvikling. På denne måten kan land implementere sivilsamfunnets krav om matsuverenitet, noe som reglene i WTO gjør det vanskelig for land å gjennomføre i ag. Organisasjonene bak uttalelsen støtter seg til FN’s spesialrapportør Olivier de Schutter og hans kritikk av WTOs regler på landbruk og forespørselen om endringer for å sikre retten til mat.
Videre tar organisasjonene opp hvordan bestemmelser om finansielle tjenester og industrivarer bør endres slik at arbeidsplasser kan sikres og forbedres. De krever også at det utarbeides en omfattende pakke som inneholder spesielle betingelser for de minst utviklede landene (MUL). Når det gjelder den eksisterende avtalen om tollfri og kvotefri tilgang for MUL land, blir dette undergravet av EUs ”Partnership agreements” og bilaterale frihandelsavtaler.
Istedenfor å jobbe mot endringene nevnt ovenfor, har industrilandene fremmet flere forslag om å øke liberalisering og deregulering. Sammen med andre industriland har blant annet Norge fremmet ”Pledge against Protectionaism”, som forplikter landene til å «bekjempe alle former for proteksjonisme på sterkest mulig måte» (les mer om Støre og avtalen vi link nedenfor).
Organisasjonene bak oppropet går sterkt imot denne avtalen i tillegg til forslaget om å gå i gang med plurilaterale forhandlinger. Disse plurilaterale forhandlinger går på områder som allerede er motarbeidet av flertallet av medlemmene, slik som tjenester, handelstilrettelegging og investeringer. Plurilaterale forhandlinger innen WTO vil være svært farlig, da de vil skape rom for at visse land kan sette standard for ekstrem liberalisering, som andre land senere vil bli presset til å gå med på. De vil også distrahere forhandlingene fra å fokusere på å fikse eksisterende problemer i WTO, heller enn å forfølge ytterligere liberalisering.
Mens mesteparten av mediedekningen av ministererklæringen har fokusert på den fastlåste situasjonen i Doha-forhandlingene, bør det være mer fokus på at WTO faktisk har mislyktes i å håndtere de globale krisene verden står ovenfor. Det internasjonale handelsregelverket må gi land tilstrekkelig politisk handlingsrom slik at de kan skape en positiv, offentlig agenda for utvikling og arbeid, slik at handelsregler kan tilrettelegge, snarere enn hindre, for matsikkerhet og -suverenitet, bærekraftig utvikling, tilgang til rimelige helsetjenester og medisiner og global finansiell stabilitet.