Avtaleteksten
26. juli 2024 ble utkastet til den plurilaterale e-handelsavtalen Joint Statement Initiative (JSI) on Electronic Commerce i WTO offentliggjort, med Australia, Japan og Singapore i spissen. Denne avtalen har man fremforhandlet siden 2019, og nå har man fått en såkalt “stabilisert tekst” som er lagt fram av 80 av de 91 landene som er med i JSI-en om e-handel. Avtalen skulle egentlig vært ferdig til ministermøtet i februar i år, men den har måttet reforhandles flere ganger. De siste 11 landene i e-handel JSI-en har ikke godtatt den stabiliserte teksten, blant andre USA, Brazil, Indonesia og Tyrkia.
Frem til nå har vi gitt tilnærmet total frihet til teknologiselskaper, og resultatene er skremmende. Dette er noe avtalen vil videreføre i stor grad. Det er en veldig generell avtale som fokuserer på vekst og utvikling i den elektroniske sektoren, fremfor personvern, skattlegging og statlig suverenitet.
I den 25-sider lange teksten som utgjør den plurilaterale avtaleteksten står det mye om hvordan man på best mulig vis skal fasilitere for en åpen, “inkluderende” og voksende e-handel. Dette gjennom såkalt frihandel. Det snakkes også mye om utvikling, og hvordan høy- og mellominntektsland må hjelpe lavinntektsland med å få implementert avtalen. Personvern og persondata-vern får litt plass.
Undergraver statlig suverenitet
Avtalen vil forplikte myndigheter til å la utenlandske selskaper bruke data som publiseres offentlig, som de vil. Myndighetene skal unngå å sette betingelser for bruk av disse dataene som “unduly prevent or restrict the user of such data” (art. B 2.7). Det er teknologigigantene som vil tjene på dette, da de kostnadsfritt kan bruke offentlige data i utvikling av sine KI-modeller og dermed få et forsprang foran offentlig sektor og småbedrifter (OWINFS).
Tekstutkastet inneholder en formulering som WTO-paneler kan tolke som en "nødvendighetstest" og som dermed kan innskrenke politisk handlingsrom til å vedta reguleringer om elektroniske transaksjoner dersom disse er "belastende" for utenlandske selskaper. Art. A 4.2 (a) sier at partene skal unngå "unødvendige" (undue) reguleratoriske belastninger på elektroniske transaksjoner . Jane Kelsey påpeker at "undue" er et vagt juridisk begrep og kan bli tolket som en variant av nødvendighetstesten (bilaterals).
Utenlandske selskaper, inkludert teknologigigantene, samt andre staters handelsmyndigheter, vil få rett til å lobbe for og imot foreslåtte nasjonale reguleringer. Art. A 1.2 (b) sier at partene skal bestrebe seg på "facilitate input by interested persons in the development of its legal framework for electronic transactions”.
Tap av skatteinntekter
Avtalen vil gjøre WTOs moratorium på toll på elektroniske overføringer permanent. Dette vil føre til enorme tap av skatteinntekter, særlig for land i det globale sør. Disse landene taper allerede mange milliarder årlig på dette forbudet, og de vil tape enda mer når den digitale økonomien vil fortsette å vokse i årene fremover. Også Norge taper enorme summer på dette, et eksempel på dette er at teknologigiganter som Facebook og Google sin omsetning i Norge er på flere milliarder kroner mer enn Dagbladet, likevel betaler de 40-50% mindre i skatt. Permanent moratorium på toll er ødeleggende for nasjonale mellomstore bedrifter i alle land, øker det teknologiske gapet mellom land i nord og sør, og styrker den allerede kraftige konsentrasjonen av makt og kapital i de store selskapene.
Personvern
Personvern som tema får lite plass i avtalen. Men det nevnes at det er viktig å bygge tillit til forbrukerne, slik at de vil fortsette å bruke de digitale tjenestene og slik skape vekst i sektoren. Slik avtaleteksten er nå er det uklart om beskyttelse av persondata gjelder for de-anonymiserte data også. Dette er problematisk når rundt 99 prosent av alle anonymiserte stordata kan de-anonymiseres (OWINFS).
Avtalen må derfor være eksplisitt. Avtalen må ikke være en hindring for innføring av forbud, som for eksempel i paragraf 25, der handlingsrommet til å beskytte personopplysninger kan inkludere forbud mot kommersiell overvåking. Andre former for slike forbud kan være begrenset tilgang for barn og unge under 16 år, eller et generelt forbud mot overvåking via SoMe og andre elektroniske plattformer.
Avtalen er ulovlig
Avtalen bryter med reglene fra Marrakesh-avtalen, som er grunnleggingsdokumentet til WTO. Denne sier at beslutninger i WTO skal gjøres gjennom konsensus mellom alle de 166 medlemslandene (kilde). Det er nemlig en utbrytergruppe på nå 91 land som forhandler seg imellom, uten mandat fra resten av WTO-landene. I henhold til Annex 4 i Marrakesh-avtalen kan ikke avtalen om e-handel bli vedtatt som en plurilateral avtale uten at alle de 166 WTO-landene er enig. Da er avtalen ulovlig.
Det finnes også en annen måte å få “gjennom” avtalen på. Landene kan, istedenfor å vedta avtalen ved konsensus, legge den inn i hvert enkelt lands bindingsliste i GATS-avtalen fra 1995. Dette har blitt gjort før, men dette er også i strid med konsensusprinsippet i Marrakesh-avtalen da det vil være et misbruk av bindingslistene og vil sette en presedens der man endrer WTO-avtaler gjennom bakdøren istedenfor gjennom konsensus mellom alle landene. Sør-Afrika og India har kritisert denne praksisen sterkt.
Fremover
WTO skriver at forhandlingene skal fortsette. "Viktige temaer" som partene ikke har blitt enige om ennå vil bli diskutert i fremtidige forhandlingsrunder. I tillegg kan partene i fremtiden foreslå nye tillegg og endringer i avtalen (WTO).
Biden-administrasjonen trakk i 2023 tilbake sin støtte til noen av de mest kontroversielle forslagene i forhandlingene som fri flyt av data, forbud mot krav om lokal lagring og forbud mot krav om innsyn i kildekoder. Når Trump kommer til makten i januar ser det ut til at USA vil presse på for å få inn disse og andre klausuler som gir “Big Tech” frie tøyler, og forsterkede monopoler.
Hva vil vi ha?
Det skjer konstant store endringer i den digitale sektoren. Derfor må vi ha et åpent syn på reguleringsspørsmål og være bevisst på at dette vil kreve kontinuerlige oppdateringer i takt med sektoren. Denne avtalen binder oss til masten i møte med nye digitale utfordringer dersom den trer i kraft slik den er nå. Ny teknologi utvikler seg raskere enn lovverket kan følge etter, og det er derfor viktig at man har gode avtaler som ivaretar muligheten til å sette begrensinger for ny teknologi.
Frem til nå har vi i stor grad latt selskapene få styre utviklingen selv, med minimal offentlig regulering. Dette har ført til et marked dominert av noen få store selskaper, misbruk av forbrukere og sikkerhetsbrudd.
Den norske regjeringen må kreve et minimum av innsyn i kildekode, rettferdig skattlegging, beskyttelse av opphavsrettigheter og demokratisk forvaltning av data som en felles ressurs. Bare slik kan vi sikre trygg og rettferdig utvikling i teknologisektoren. Vi må alltid lage politikk som tar høyde for rettighetene til arbeidere, forbrukere og demokratiske rettigheter i sin helhet.
I andre internasjonale diskusjoner om digitalisering og KI, som Global Digital Compact og Naturens Databank (DSI) i FN, har Norge en posisjon som prioriterer rettferdig fordeling og demokratisk forvaltning av data og infrastruktur på en global skala. Spørsmål om opphavsrettigheter, kollektive rettigheter og lands suverenitet står sentralt i Norges posisjon. Norge må ta utgangspunkt i de samme prinsippene i handelspolitikken også.
Handelskampanjen mener
at en avtale om e-handel i WTO bør være så minimalistisk som mulig, altså, en erklæring av prinsipper hvor hovedpremissen bør være å gi nok handlingsrom til alle land til å regulere det digitale markedet for å sikre digital suverenitet for medlemslandene, og motarbeide teknologigigantenes monopol.
avtalen må sikre nok handlingsrom, spesielt for land i Sør, til å utvikle sin egen digitale sektor uten at dette oppfattes som «proteksjonisme». Her snakker vi både om oppbygging av egen infrastruktur og å ta kontroll over data slik at landets sikkerhet opprettholdes og at bruk av data ikke styrker dagens monopolstruktur i det digitale markedet.
at en avtale må gi nok handlingsrom til alle land til å innføre rettferdig skattelegging av teknologi-bedrifter, og andre, som tjener store summer på elektroniske varer.
at man gjennom en avtale i WTO må gi nok handlingsrom til alle land til å skape rom for, og håndheve, reelt personvern.
Samarbeide med aktuelle tekniske institusjoner for å utvikle generelle standarder på interoperabilitet og standardisering (papirløse tollprosedyrer osv.), som også kan gjelde i andre områder enn handel.
Norge må jobbe for avtaler med en reell konsensus mellom alle de 166 medlemmene i WTO og ikke støtte denne JSI-en blant annet fordi den står i strid med WTOs grunnleggende prinsipper og Marrakesh-avtalen som disse er bygget på.
Kilder/inspirasjon/kontekst:
https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/ledet-diskusjoner-om-natur/id3055223/
https://www.wto.org/english/tratop_e/ecom_e/joint_statement_e.htm#background
https://wtoplurilaterals.info/plural_initiative/e-commerce/