Selv om WTO hadde et mandat om å finne en permanent løsning på offentlige matlagerprogrammer på ministermøtet (MC11) klarte ikke medlemmene å enes om en løsning som ville fjernet barrierer for å sikre at utviklingsland kan brødfø sine innbyggere og forbedre fattige bønders levekår. Det ble heller ingen løsning for å gi utviklingsland en effektiv måte for å beskytte sine produsenter fra prisdumpa importerte produkter (Spesiell beskyttelsesmekanisme), slik som de rike landene har.
Det ble ingen avtale for å gi utviklingsland politisk handlingsrom for sin utviklingspolitikk (Spesiell og differensiert behandling S&Ds) og forslaget fra flertallet av WTOs medlemmer, gruppen av de fattigste utviklingsland (G90), ble fullstendig ignorert. Se her for en uttalelse av hva Afrika ønsker av MC11.
Det ble ingen ministererklæring. Uttalelsen fra møteleder, Argentinas utenriksminister, har ingen formell status for medlemmene. Rapporter vi hørte fra forhandlingene var at USA nektet å godkjenne en ministererklæring som refererte til Doha utviklingsrunden fra 2001. Siden det ikke ble noen ministererklæring så gjelder fortsatt tidligere bekreftelser av utviklingsrunden.
Det er synd at det ikke er mulig å komme til en enighet om å regulere fiskerisubsidier som fører til overfiske og uregulert fiske, men siden noen medlemmer går imot nasjonalt handlingsrom til å forvalte egne fiskeriressurser, er det bedre at det ikke ble noen avtale.
Det er bra at flertallet av WTO medlemmene mente det var for tidlig å starte opp forhandlinger på e-handel – eller digital økonomi. Det følger kravet fra Afrikagruppen om å fortsette diskusjonene i WTO arbeidsgruppene. Flertallet av WTO-medlemmene var også enige om at WTO ikke skal begrense hvert lands rett til å kunne regulere, og at nye begrensninger på «innenlands reguleringer» ikke er nødvendig. På samme måte var de fleste landene enige om at det ikke skal gis et mandat til å starte forhandlinger på investeringsfasilitering, et tema som i bunn og grunn er en annen måte å få de kontroversielle investeringsbeskyttelsesavtalene inn i WTO.
USA kom til Buenos Aires med en agenda om å avvikle multilateralisme, akkurat som USA har gjort med Paris-avtalen, UNESCO osv. Det virker som om de ikke vil ha et multilateralt regelbasert system, de vil bare sette «Amerika først» i et spill hvor den sterkeste bestemmer.
EU på sin side hevder å jobbe for «å bygge konsensus», men følger en ideologisk trend med deregulering og økt markedsadgang, mens de nekter å endre de eksisterende reglene som er så skadelig for utviklingslandene.
På utallige måter har de rike landene nærmet seg WTOs 11. ministermøte (MC11) med felles mål om å svikte sine lovnader om utvikling i Ministererklæringen fra Doha i 2001, samtidig som de har krevd en mengde nye tema inn i forhandlingene som det på ingen måte er enighet om hører hjemme i organisasjonen. Det å overlesse agendaen med nye tema, uten å ta tak i gamle uløste tema som handlingsrom for utviklingslandene fra den nyliberale avreguleringspolitikken fra 1990-tallet, med spesiell og differensiert behandling, spesiell sikkerhetsmekanisme mot prisdumping, og offentlige matlagerprogrammer, fryses forhandlingene i WTO.
Den Argentinske regjeringen har håndtert dette ministermøtet med en frykt for sivilsamfunnets stemme, illustrert av den hittil enestående utestengelsen av sivilsamfunnsdeltakere og den massive uberettigede tilstedeværelsen av tungt bevæpnet politistyrke.
Med USA i spissen avvikles global politikk og multilateralisme, og den plurilaterale agendaen fremmes, samt inngåelsen av bilaterale avtaler utenfor WTO. Slike avtaler brukes for å utvide handels- og investeringsregler som det ikke er enighet om i WTO. Slike nye handels- og investeringsregler vil begrense landenes handlingsrom til å blant annet sette krav til selskaper om teknologioverføring, lokal arbeidskraft, og positiv diskriminering av nasjonal sysselsetting, produksjon og industrialisering. Handelskampanjen, sammen med den globale alliansen «Our World is not for Sale» støtter at utviklingselementene i Doha runden ferdigstilles, men vi går imot utvidelsen av liberalistiske handelsregler.
Det er på tide å sette folk og planeten før fortjeneste, på multilateralt nivå. Kanskje det er veien regjeringene må ta til slutt hvis de vil sikre multilateralisme.